Hver tid har sine helter har jeg lest.Oftest sier vel det mer om tidsepoken heltene levde i enn at heltene var perfekte vil jeg tro. Men er det usunt å ha helter? Blindes vi av å dyrke ett feilbart menneske eller ønsker vi bare å hylle sider vi vil forbedre selv og som vi tror vi ser hos andre?
Heltene våre er jo stort sett mennesker. De feiler og skuffer. Idealene er noe annet, men om vi tilegner dem ukritisk til våre helter så kan vi våkne opp en morgen og oppdage at det bare var en fiin drøm. Med all lidelse og urettferdighet i verden trenger vi jo helter. Folk som Mor Teresa,Gandhi og Mandela har jo en slags helgenglorie over hodet. Det har merkelig nok også mer krigerske helter som Robin Hood og Che Guevara.Men alle synes jo krig og konflikt er forferdelig.
Det er grunnen til at jeg har blitt litt mindre optimistisk hvert av de siste 12 årene som jeg nøye har fulgt begivenhetene i Sør Amerika og Karibien,en vakker del av verden jeg har vært så heldig å oppleve flere ganger. Den delen av verden formelig skriker etter helter. Alle som har vandret i Quitos gater vet hva jeg snakker om. Fattigdommen og den skamløse profitten som omgir den er intet pent skue.En håper på en ny tid,men den gamle vedvarer stadig.
Derfor ser jeg snodig nok at det finnes folk i Norge som nå ser på Venezuelas statssjef Hugo Chavez som en slags latinsk Einar Gerhardsen. Og Venezuela hadde virkelig trengt Gerhardsen nå. Men han er borte. Og Hugo Chavez er noe helt annet. Han er hverken en helt eller en skandinavisk sosialdemokrat. Der Gerhardsen samarbeidet diplomatisk med borgerskapet så setter Chavez dem heller bak lås og slå.
I dagens Sør Amerika ønsker folk seg både Che og Robin Hood tilbake. Noen snakker sågar om Ches oppstandelse og har dannet en menighet med det for øyet. Det er neppe første gang folk har håpet på en messias komme. Og de som tror sterkt nok på noe slikt har virkelig gode grunner. Det er bare det at politikerne der er nettopp det,politikere. I nesten hver syd amerikansk stat finnes en voldsom korrupsjon. På toppen finnes ingen skamfølelse,hverken i Ecuador eller Venezuela er de i nærheten av arbeiderpartiets æreskodeks fra 50-tallet.
Akkurat slik menn i kirkens klær misbrukte kirkens lære for å oppnå makt og for å kneble de som mente noe annet enn dem misbrukes sosialismen. Hugo Chavez er en av dem som snakker høyest om urettferdigheten i veien. Han er også blant de statsledere som putter flest journalister og opposisjonelle i fengsel. Denne mannen er ingen Einar Gerhardsen og blir det heller aldri. I Ecuadors nettaviser skriver folk at revolusjonen nå er for alle,og at ingen skal våge å innvende noe mot dens ferd,ikke en gang indianerne. Det vil si at de som ikke tilhører menigheten må passe seg.Det fantes folk som lenge trodde Stalin var en fremskrittets mann.Jeg håper de som tror på Chavez i Norge våkner litt tidligere enn Stalinistene gjorde.Noen helter er snarere despoter.Makten ble for fristende. De burde gitt seg i seierens stund slik Mexicos Pancho Villa gjorde.