Det er den herligste tiden på året. Bading,sol og nye minner fra den absolutt beste årstiden. En skulle ikke se etter mørke skyer på himmelen, ikke på denne tiden av året. Det er ei heller naturkreftene og dens fenomener som svikter. Det er som vanlig menneskeheten. Akkurat denne uka har sett uhyrlig ut. Det er jo og typisk. Etter at en har skjermet seg med glede og fotball i en måned siger resten av verden inn igjen.
En av de mest kalde og kyniske historiene er fra Norge. Heldigvis er jeg ikke alene om å mene det. Saken om Laila Navrud som blir sendt til Filippinene fordi hun misforsto passkoden sin er utrolig trist og unødvendig. Jeg var selv gift med en jente utenfra og vet litt om følelsene som suser rundt når en kommer i kontakt med byråkratiet. Men jeg hadde ingen barn og fikk aldri oppleve noe så feil. Jeg må bare innrømme at dette får meg til å tenke på scener jeg har lest om fra førkrigstid og krigstid.
At en mor skal sendes bort grunnet en drakonisk tolkning av lovverket og attpåtil barnet, begge skal sendes fra en fortvilet far. Nei,sjelden har en gjeng jurister sviktet slik meg bekjent. De har over 4 års utdannelse og ikke våger eller tør de å omgjøre blunderen de har gjort. Det holder bare at gode menn og kvinner ser bort for å komme til tyranni sies det. I denne saken må ikke folk noensinne glemme. Det er for viktig. Vi kan ikke leve i en slags byråkratisk og kommunistisk hverdag som tar oss dit Øst-Europa var i etterkrigstiden.
Det andre som skjer handler om Al-Qaida,FARC og de cubanske politiske fangene. Dette får det også til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Både islamismen og kommunismen er politiske sekter. Der den ene roper på hat og gud roper den andre på misunnelse og begjær. Disse menneskene hyller alle tyranniet. De bruker på sitt vis demokratiet når de kan, og de håner det ennå oftere.
Når ugandere på en fotballbar blir blåst til himmels, når oppegående og modige mennesker med egne oppfatninger blir kalt kriminelle og siden skipet til Europa som de er våre spioner, da lyser varskolampen her og det burde den. Vi lever ikke i en tryggere verden nå enn i 1935. Jeg skulle så ønske jeg tok feil, men det er fare for at jeg har altfor rett.