11 September. En kan vel neppe finne en mer ladet dag å skrive blogg på. Det de viste på CNN idag var minst like rørende og verdig som det vi har sett her hjemme pga de siste tiders begivenheter. Uansett er det nytteløst å sammenligne slikt. Og en kan ikke snu historiens hjul.

Den tanken som slår meg er at full kontroll ikke er oppnåelig. Jeg tror noen ønsker det eller håper det kunne vært slik. Men det er farligere enn de tror, like farlig som null kontroll. Det er så fort gjort å forandre retorikken og sitte igjen med noe verre og mer totalitært enn det var ment. Gode hensikter som fører til det verste tror jeg vi alle har lest om i historieboka.

Faktisk har jeg sett det på nært hold. I Ecuador skulle de finne en sterk mann for å stoppe korrupsjonen og ustabiliteten. De har endt opp med potemkinkulisser som bare delvis skjuler en ennå verre utrygghet og en mer skjult korrupsjon. Hatet og misunnelsen har og økt.Diktatoren fester grepet.

Det var jo nettopp det de og verden skulle hatt mindre av. Det er og trist å se den såkalte arabiske våren i Egypt gi hatefulle uttrykk i Egypt. Lite skal til for å antenne konflikter som lett kan få konsekvenser også for vår trygge verden. Jeg tror det var mange på 30-tallet som ble overrasket da krigene så kjapt bredte seg ut over Europa og verden. Det skjer så fort når det skjer…vi får bare håpe politiske ledere ikke pisker i rørt vann, det har jo og skjedd før.

Folk i Norge følger med på de store konfliktene i verden. Hvem som informerer best er ikke godt å vite. Det er så mange kilder en kan eller bør sjekke men knapp tid. En må bare følge mavefølelsen iblant. Men jeg har inntrykk av at disse konliktene utad har mer å si for debatten her enn det som blir fremstilt. Det er forståelig at folk kan bli skeptiske når de leser om 11 september,London og Madrid..og ikke minst om alt som skjer i Midt Østen.

Mange surmuler mot FRP. De mener de har bidratt til hatet. Jeg mener de har bidratt til smålighet, men ikke er alene om det. Ingen lovlige partier her har bidratt til ekstremisme. Jeg tror problemet er kommunikasjonen. Ikke alle har en akademisk språkdrakt, og noen ganger gir det veldig keitete uttalelser. Uansett tror jeg småligheten er likelig fordelt her i Kardemommeby.Og vi vet jo hvem som sa «bongo fra Kongo»..det var ikke Siv Jensen.

Om en vil lete etter syndere i historien finnes de lett. Og en kan kritisere vår egen kulturkrets .Men tenker de seg godt nok om de som drar likhetstrekk mellom dagens situasjon og ting som skjedde i 1492 eller 1536? Det er ingen som er så lett å kritisere som Christoffer Columbus, ett barn av sin tid. En kan også med letthet kritisere det britiske imperiet. Men hvor ofte hører en om Vinterkrigen? Den er jo så nært både i tid og geografi. Har folk glemt at Finland ble invadert av Sovjetunionen før tyskerne merket av 9 april på kalenderen?

At finnene klarte seg var ett aldri så lite julemirakel. Det som skjedde 11 september var bare vondt. Ett angrep på demokrati og frihet sa Jens Stoltenberg da. Altså ingen jødisk-inspirert Bushledet konspirasjon som enkelte fanatikere ennå hevder. En kan ikke overbevise de som alt har bestemt seg, men i 1945 drømte krigstrette folk om fred på jord. Liv og eiendom var ødelagt, familier oppsplittet. 11 september var ett forsøk på å gjenopplive den gruen. La oss håpe det er slik at folk velger fred, demokrati og frihet..for alternativet kan deprimere oss alle.

Så kommer heldigvis ikke de største nyhetsoppslagene i verden fra Oslo lenger.De er fra Libya,Somalia og Syria. Det skjer også rimelig mye i Sør Amerika, spesielt i Mexico. Det er ikke noe vi får høre stort om her hjemme.

Egentlig er det en ganske snål debatt her hjemme om dagen. Selvfølgelig finnes ensrettingen i andre land,ikke her. Jeg har gått trist lenge pga utviklingen i Ecuador som jeg føler jeg har tilhørighet til. Å lese nettkommentarene i nettavisene der gir meg langt større frysninger på ryggen enn noe jeg har sett på Nettavisa.Eksempelvis skrev en forrige uke «De korrupte og mediene deres skal knekkes som kakerlakker».

Her på berget er det mange som nevner SIAN,og det er ikke så rart. Hele «Norge tas over av islamister»-agendaen er totalt far out. Ingen behøver å tro på det. Men det en kan tro på er at det i Europa er ganske polariserte forhold og ett negativt økonomisk bakspeil. Folk blir påvirket av nyheter også,nå som før. Men før hadde vi bare en kanal som silet nyhetene.Var vi lykkelig «uvitende»?

En har så klart mulighet til å unngå å se en kanal som Fox News. Jeg har aldri hatt den. Jeg ser CNN eller BBC..men som regel TV2 Nyhetskanalen. NRK ser jeg svært lite på. Men så er jeg heller av de som er lite skremt av SIAN. Jeg husker godt da folk i Brumunddal snudde ryggen til Stopp Innvandringen på 80-tallet. Dette er ikke noe annerledes. En sammenheng mellom dette og nå er det kanskje om en leter febrilsk. Men slik sett kan en også spørre seg om Hitler var gal først og siden politisk eller omvendt? Jeg tror han var gal først…men de ga ham makt utrolig nok.

Den mest følelsesladede saken folk involverer seg i her nå er midtøstenkonflikten. Det er den som bringer de styggeste nettkommentarene her,og ikke borgerkrigen i Colombia. Folk vet knapt den foregår. Der er midtøstenkonflikten som bringer fram ladede ord som sionisme og konspirasjon,spesielt den om 11 september. Teoriene som bringer frem slike ord er like far out som SIANs teorier og dessverre mer utbredte i verden. Om en ser tilbake til 30-tallet kan det nok hende at debatten var minst like eller lite opplyst som nå. Da var den Spanske borgerkrigen og Vinterkrigen i Finland temaer.Nå er verden ennå noen hakk nærmere.

Det er alltid mulig å se en annen vei.En ville helst ha det som i Hobbiton.Det er langt triveligere å stelle i hagen og bake vafler enn å følge med i denne verdens konflikter og maktspill.Ikke er det sunt «å ta en Bjørneboe» heller dvs ta all elendigheten inn over seg. Men det går an å se utover mengden og de politiske partiene.Det er mulig å tenke at konflikter som den i Midtøsten ikke er verdt å miste gangsynet for.

Kanskje for mye sies i affekt? Det er riktignok menneskelig men lite konstruktivt.Akkurat i disse dager er det svært vanskelig å ikke si noe i affekt om det overhodet er mulig.Selv har jeg lett for å føle noe når jeg leser om hvordan jødene fikk skylden for Svartedauden…det folkets historie er det svarteste kapittel over verdens smålighet,misunnelse og hevngjerrighet. Jeg skulle ønske en som Erna Solberg burde tatt det i betraktning selvom hun var sint for noe.Det var det dårligste eksempelet hun kunne valgt og det kan ha kostet henne og partiet min stemme . For jeg ønsker partiledere som respekterer historien…hun vet som jeg at det er politiske interesser og ikke religion eller etnisitet som skaper konflikter.I en sånn tid burde hun kanskje heller avstått fra å sammenligne noe som helst.

Det har gått med ett par bloggutkast den siste uka. I sånne ulvetider er det viktig ikke å skrive i affekt. Allikevel har vel de fleste en følelse. Akkurat nå råder husfreden, iallfall skal vi tro det. Valgkampen er midlertidig suspendert og det får liten konsekvens for mitt valg. Noen trenger nok litt tid men det har jo gått 4 år siden sist og det er lokalvalg tross alt.

Husfred eller ikke.En kjenner at folk har mye tanker om dagen. I det siste har jeg følt meg litt hensatt til 40-tallet. Mulig det var fordi jeg så Kjakan Sønsteby gråte på tv. Han er krigshelt og er jo ganske kjent for mange. Det er vel og at jeg nylig leste om den tiden. Hendelsene nå satt også mine tanker tilbake til det jeg har hørt fra den tiden. Han-du-vet har fått meg til å tenke på hirden og frontkjemperne i Russland. Senere tiders øldrikkende snauskaller har fått oss til å forbinde ekstremistene med lugubre ølkjellere,tungrock og hooligans på fotballkamp. Dette var noe annet.

Jeg tror våre eldste som opplevde 40-tallet ikke ble så overrasket. De hadde alt opplevd at ondskapen kan skjule seg blant mange masker. Det var vel og hets hirden bedrev under krigen. I steder som Sør Amerika er denne typen bøllevirksomhet ennå knyttet til politiske partier. I Syria har det gått ennå ett steg lenger i disse dager. Eller hva kan en si til at ett statsoverhode gratulerer sine soldater med en massakre. Vi håpet vel det og Al Shababs benektelse av hungersnøden i Somalia hørte en annen tid til.

Den siste tidens analyser av ideologi har også fått meg til å tenke på den kalde krigen. For meg synes ideologiene nesten verre enn religionen i våre dager. De bruker i det minste ofte samme logikk. En mann i bønn skremmer meg lite men en mann som setter sin lit i å være en politisk kadre som i gamle DDR gjør det. Mulig jeg bare er lettskremt. Men når politiske bevegelser blir som sektdannelser med dogmer får jeg frysninger. På plakater i tropene leste jeg «Sosialime eller død». I menneskehetens historie har jo persondyrkelsen og underkastelsen vært enorm.

Mulig menneskene rett og slett er messiasdyrkere. Vi ønsker en kontroll vi aldri kan få gjennom ett individ eller en elite som skal frelse oss. Det må være noe urgammelt i menneskene. Å kontrollere menneskene må være som å kontrollere trafikken. Ett trafikklys hjelper men er aldri helt nok.

Hverken Castro, Chavez, Stalin, Hitler eller Napoleon kan eller kunne forhindre utviklingen. I møtepunktet mellom menneskenes liv og ønske om kontroll får vi disse mennene. De er menn med karisma, men som han-du-vet uten nåde og med makten som opium. Kvinner og menn fra borgerskapet falt for Hitler. Vi vet alle nå hvilket sykt og brutalt sinn den mannen hadde. Allikevel ga en hel kulturnasjon ham makt gjennom ett demokratisk valg. Det kan skje igjen uansett hvor mye teknologiske duppeditter vi nå har…I disse dager har det som var igjen av demokrati falt i Ecuador. Menneskene der har latt det skje..og mennesker i 2011 har de samme kompliserte følelsene som folk hadde på den tiden Hitler fikk makt. Vi må bare følge med og aldri la hverken Hitler eller Stalin dukke opp igjen ..ikke på ett eneste portrett eller statue.

Så er vi i en ny valgkamp her på berget med rare utspill beregnet på de som sikkert ennå tviler. Det er litt synd at en ikke kan stemme på utenrikspolitisk kurs mer enn hvert 4 år…men det betyr ikke at den politiske verden er noen lykkelig virkelighet. Det forbløffer meg alltid å lese skråsikkerheten i kommentarfelter og leserbrev når det gjelder kompliserte og mer voldelige konflikter i vår lille verden.

Og hvordan ble det slik? Det finnes en klar tråd rett inn til den kalde krigen og det gamle Sovjetveldet. Gamle myter er blitt som nye og råhard nasjonalisme blomstrer som aldri før utenfor Europas grenser. Det skuffende for meg er at mange tror på disse mytene ennå også her…de er seige myter.

Det har kommet mange utspill de siste årene der det ekstreme venstre har støttet regimet i Havana og deres avleggere i sør Chavez og Correa. og det til tross for at de fleste innerst inne vet at disse lederne knebler ytringsfriheten og sender alle avvikere i fengsel..iallfall de som kan bli ledere for opposisjonen.

Hvorfor støtter nordmenn disse? Fordi de mener at økonomi veier langt tyngre enn moral og etikk. Istedenfor å støtte opp om en middelklasse som kunne blitt som den i Norge etter krigen så går sympatien til «de fattige masser» symbolisert ved korrupte karismatiske ledere. Alt de behøver å gjøre for å få sympati er å spille på ett voldsomt klassehat og en enorm misunnelse. Enda er det folk som fra Norges luksus støtter disse mafialederne.

Troen på at sosialismen er det eneste som kan løse fattigdomsspørmålet på en troverdig måte sitter hardt i gamle Norge. Men det var ingen Tranmæl eller Nygaardsvold som bragte velstanden til Norge. Det var en historisk prosess som ga grunnlaget for Gerhardsenepoken og vår materielle drøm.

Slik sett kan en like gjerne hevde at vi også burde takke Churchill,Roosevelt og De Gaulle for å bidratt til å knekke tyskerne under krigen. Om Ecuador og Venezuela skal oppleve noe lignende må de bytte de nåværende regimene. De må få lov til å utvikle en solidarisk middelklasse som fremmer handel og fred.

Hva FARC -geriljaen og dens støttespillere i Venezuela kan bidra med er  totalt null.Det kommer ingen Gerhardsen fra ett miljø som støtter narkotikasmugling. Våre kjente navn Gerhardsen og Lie motarbeidet jo nettopp denne type kommunisme og jeg tror aldri de hadde godtatt hverken FARC, Hizbollah eller Hamas den gangen.

Menneskene som ubetinget kjøper denne messiaspropagandaen fra Sovjet-tiden der de forferdelige «vestlige imperialistene» har skylden for alle klasseskiller i 3-verdenland  gjør seg selv en bjørnetjeneste. Akkurat denne uka lykkes regjeringen i Ecuador med sin egen store Kafkaprosess etter den 30 september ifjor. Den gangen satte presidenten selv igang en konfrontasjon med ett misfornøyd politikorps som gjorde opprør. Om Norge og nordmenn under ly av velstanden ønsker å støtte slike regimer da har ikke denne velstanden ført med seg noe godt..heller tvert imot.

Tosagua i Ecuador

Min innfallsvinkel i dag er noe jeg stusset over forleden. Noen uttalte at folk i enkelte land velger sin egen nedgang og problemer ved å bevisst velge autoritære regimer. En hard uttalelse helt klart. Min tanke gikk til da tyskerne valgte Hitler til rikskansler 1 1933. Jeg vet jo de fleste nordmenn 1 1945 tenkte som jeg gjør nå at tyskerne bragte en forbannelse over seg selv. Jeg tenker og på Milosevic sitt Serbia på 90-tallet.

Jeg føler virkelig at det eksisterer en verden av onde ledere der ute om dagen. Jeg greier ennå ikke helt å dele  medienes entusiasme over endringene i midt-østen. Og  jeg er ennå mer sikker på at det i Sør Amerika går mot dystrere tider til tross for at hjemlig presse skriver om det motsatte.

Så hvordan kan de ta feil? Sannsynligvis fordi fokus her har vært helt andre steder enn på den sonen i mange år. En tid så det og ut til virkelig å gå bedre der borte. Pressefriheten økte,menneskerettighetsorganisasjonene florerte. For land som Brasil og Chile er det slik ennå. For de andre går det mot en mørk kommunistisk natt.

For nå har pendelen svunget til det ekstreme venstre. Det er lett å la seg sjarmere av maktpersonlighetene der borte,de har karisma. De mest kjente som Chavez,Correa og Cristina har kampen mot fattigdom på skrytelista. For håpefulle sosialdemokrater her høres jo det himmelsk ut,endelig! Men når stater bygges med tvang og ytringsfriheten knebles som i Ecuador og Venezuela burde vel varselklokkene lyde iallfall på Løvebakken.

Men det var nok i skyggen av egypternes styrting av Mubarak selvfølgelig. Jeg blir mest trist over Ecuadors skjebne. Jeg har sans for bananrepublikken selvom den er så ustabil. Men stemningen der nå er at de velstående må latterliggjøres og knebles. Middelklassen vi har så nytte av her må trykkes ned. Og ingen som taler presidenten imot bør få uttale seg..siden propagandaen sier de er korrupte og egoistiske.

Heldigvis er det ikke som i gamle Jugoslavia hvor de ville straffe etniske grupper. Det finnes riktignok svært mange indianerstammer i Ecuador. De indianerne som har kritisert presidenten har blitt mobbet for sin etnisitet og «sin mangel på lojalitet». Men noe nytt Jugoslavia er det ikke. Men det er sjelden noe godt tegn når demokratiske rettigheter blir fjernet. En ting er anti-USA retorikk. Selv pragmatiske amerikanere kan overse slikt. Noe helt annet r det at folk blir fengslet uten dom og aviser straffes med millionbøter for konstruktiv kritikk. Jeg tror det blir ett problematisk tiår verden går inn i..diktatorene kaller det «en annen og overlegen type demokrati» men dette er bare mer av det vi alt har sett som i Jugoslavia og som vi ser fra Syria hver uke.

BROA SOM BLE BORTE

Jeg er hjemme igjen fra det kaotiske Ecuador. Som normalt skjedde det helt andre ting enn forventet der på innfallenes kontinent. Kanskje bortsett fra med det aller viktigste, situasjonen i landet er ikke bra. En flom juletider hjalp heller ikke til.Som bildet viser,elven tok både broen og gjorde landeveiene til gjørmehull uten biltrafikk.

Som den vise Senor Torres sa til meg «det er dessverre ett trist faktum,vi har valgt denne presidenten to ganger». Det er trist å forlate ett land som er på vei ned, og vite at det finnes barn og unge en kjenner der som går en usikker og farlig tid i møte.

For dette landet har mange ressurser men er oppsplittet etnisk og sosialt. Og faktum er jo som Jagland sa at ett valg ikke betyr reelt demokrati, men demokratiets ånd. Å velge en mann som fornærmer og fengsler sine meningsmotstandere..og nå vil styre høyesterett selv er ikke ett land med en stor fremtid.

Så kom jeg hjem til masse nyheter fra Afrika og Midt Østen, og ser jo at her har vi jo lite utsikter for en fredelig,demokratisk verden ellers også. En gang jeg kom hjem hit var det vanskelig å fatte at folk hisset seg opp over noe så uviktig som SKAL VI DANSE.Særlig siden jeg den gang måtte storme ut av ett rasende hus etter en orkan på Cuba og kom hjem to dager etterpå.

Jeg blir aldri vant til kontrastene mellom her og der uansett hvor mye jeg forbereder meg på det. Den største forskjellen er ikke den materielle men den mentale. Jeg elsker hvor avslappet de er der nede,jeg trives med dem. Men forskjellen kommer jeg aldri unna,om jeg så ble mørkebrun etter den deilige sola. Dessverre blir det neppe noe mentalitetsforandring med det første. Jeg skulle ønske meg en mellomting,men jeg drømmer nok..Spania?

Ecuadors fremtid blekner hver gang en fra den totalitære regjeringen påberoper seg patriotisme og suverenitet.Jo mer de blir trodd jo mer makt og cash i deres lommer. For ingen står rede til å innvadere denne bananrepublikken.Minst av alt erkefiende Peru som har sine egne problemer. De som har invadert er desssverre mexicanske narkokarteller. Når en befinner seg i ett slikt land og spesielt i Guayaquil blir en nesten glad over det en ikke visste der. Selv var jeg livredd på bussene som kjørte om kapp. Selve julaften fikk jeg dessverre rett.Da skjedde en forferdelig ulykke i Manabi.Sjåføren hadde kjøpt bussførerbeviset på svartebørsen.En kamerat mistet to venner den dagen,og 40 familier til mistet sine.

Her i den solrike republikken Ecuador sitter jeg og tenker paa hvor lenge det foles siden jeg landet her nede med sommerfugler i maven.Jeg sa til mine venner hjemme at her nede kan alt skje, og det har det og paa ett vis.

Rart det hvordan en maaned her nede foles som to hjemme.Akkurat naa foles det som 4 maaneder siden jeg forlot isen hjemme. Folk mailer og vil hore om strender og palmer. Men jeg bor ett stykke fra stranda,selvom jeg tar en tur innimellom.Jeg bor i en by som vel helst maa beskrives som stedet gud glemte,Tosagua.

Det er for lett aa syte over forholdene. Jeg visste absolutt hva jeg kom til. Men selv folk fra andre byer her nede ler naar de horer hvor jeg bor enn saa lenge. Manglene er ioynefallende.De siste ti aarene har vaert korrupte i Tosagua.

En oppvakt larer fortalte meg og noe annet. Folk her vil helst ikke forandre livsstil,saa de stemmer paa de som ikke vil forandre noe. De vil selvsagt ha lyskryss som mangler totalt.De vil og ha asfalt i gatene,som og mangler.Vi sluker nye doser stov hver dag her nede saerlig siden riksveien gaar rett igjennom byen.

Her nede vil de helst forbli cowboyer og leve landlige liv. Det er en helt unik kultur kalt Montubiokulturen,men byene vokser..Bahia her jeg er naa er like ordnet som kystbyene i Spania.For en fra Norge er det og like klart at cowboyene her er indianere….etter tre maaneder her med bussulykker og en okende kriminalitet begynner jeg aa glede meg til fine skiturer paa silkefore i Konnerudmarka..bare tre uker til naa.

Det er under en uke igjen til avreise Ecuador.Dette er vanligvis den beste,mest spennende tiden,nå rett  før flyet går. Det er nå jeg bare må huske på det jeg må ha med herfra, og det er alltid noe som blir liggende igjen. Denne gangen har jeg alt pakket helsetrøyene, det blir varmt. Ikke blir det så ille å finne solkrem i morgen heller,spesielt ikke i denne snøføyka. Alt som faller ned her nå gjør bare reisen mer etterlengtet.Det er pur glede i vente…Ecuador og Stillehavet.

Å lande i Ecuador blir ett ekstra kick denne gangen. Før har jeg landet i Quito i Andesfjellene. Der har de forøvrig den kuuleste innflyvningen jeg kjenner. Flyplassen ligger midt i byen med fjell,vulkaner og en stor Mariastatue som omrisser den. Det er bare det at nå skal jeg lande i Guayaquil,Ecuadors største by.Den er enorm og ligger ved Stillehavet..og jeg har ikke vært der før.

Akkurat det gir litt sommerfugler i maven.Guayaquil er kjent for å være en litt vill by med masse kriminalitet og også kidnappinger.Det minner om Rio,men det er jo endel av forberedelsene å hausse seg litt opp,slik beholder en konsentrasjonen på topp.Guayaquil er og kjent som presidentens hjemby og som stedet han har flest motstandere. Det er noe av det som gjør turen ekstra spennende akkurat nå.

Den 30 september kom det til opptøyer i Quito. Det var ment som en lønnsprotest radikalisert av enkelte tvilsomme kretser innen politiet.Folk som mister privilegier og har våpen kan være skumle. Isteden for å hjelpe sin egen sak har de med god hjelp fra myndighetene gitt konspirasjonsteoretikere av alle slag vann på mølla.Ecuador er nemlig langt fra Kardemomme by. Det har vært angrep på dommere og advokater og jeg kan komme til ett land der demokratiet alt i lang tid har vært en illusjon.Ikke rart når presidenten ser på Cuba som ett demokrati.Jeg kan kanskje si at jeg  grugleder meg mer for hver dag nå.

Når en prest skriver en bok om bibelen kommer følelser i sving. Sex og kristendom på en gang er en eksplosiv cocktail.Dit jeg drar om kort tid er det politiet og opposisjonen som hisser opp folk..visstnok.Det og i tillegg en illsint og lett fornærmet president.Følelsene tar overhånd.En kjent rapper sang det som er ganske innlysende,vi er tross  alt kun pattedyr,organismer blant mange på planeten.

Jeg er tross alt glad for at vår egen statsminister ikke er så oppfarende.Han er nok sikkert sint nok på kammerset men er  noenlunde verdig. Den «kjære» president Correa derimot,han stoppet engang bilkortesjen sin fordi han trodde noen gestikulerte og enden på visa ble at Correa hoppet ut av bilen og fotfulgte en stakkars,skarve taxisjåfør med livvakten på slep.Det endte med 6 timers glattcelle på den arme sjåføren.Noe sier meg at Stoltenberg ville holdt seg i bilen.

Britene er jo kjent for understatements og bitende satiriske kommentarer..så fiint språk er ingen garanti for en verdig diskusjon.Men å lese nettkommentarer rundt omkring i verden er som å skue ett hav av uslipte følelser.Alle har vi lyst til å blåse ut i blant.Men på nettet? Engasjementet kan bli like bra uten trusler og personlige karakteristikker. Det er vel slik at om vi ikke løfter språket opp av gatenivået så kan det jo hende vi begynner å oppføre oss deretter,bare spør president Correa.

President Correa er også kjent for uttalelsen om at pressen dessverre ikke kan kontrolleres av ham.Til forskjell sier Uruguays president Mujica denne uka at selv om pressen kan irritere ham så er den beste presseloven den som ikke eksisterer.Nettopp Mujica var en blodrød geriljasoldat.En kan vel si at han har nyansert sine standpunkt med årene,og ære være ham for det.Det minner om en viss Mandela.

Noe av det mest triste jeg leser er kommentarene om mexicanere.At de skal være ett slags lavpannet folk som bare produserer Zetas og andre narkokartell. Argumentene lyder kjente..de stjeler amerikanernes jobber,grensene bør stenges og de må være dårlige mennesker. De som kjenner Mexico litt vet at det ikke er slik. Men følelser er følelser. Slik var det jo på 30-tallet også.

Akkurat som jeg ikke føler meg så veldig ansvarlig for Hells Angels i Norge gjør mexicanerne det med sine bad guys. Få vanlige mexicanere ba vel om å få en slik fryktelig narkokrig å hanskes med.Sannheten er rimelig komplisert og innebærer jo og kjøp av narkokartellenes produkter,blant annet fra berømte mennesker i Hollywood.De gir vel blaffen i Mexico der vil jeg tro men det har jo alt fått mange konsekvenser innad i USA..som med den arme jetski-kjøreren som kom litt for nær ett mafiarede.

Det var en gang i tiden jeg gikk rundt og med en overbevisning om at alle mennesker var dønn ærlige innerst inne om en bare behandlet dem slik en ville sine beste venner.Det var da jeg trodde verden gikk mot fred og evig lykke. Berlinmuren falt og man fikk ikke lenger nevne den gamle fienden ved navn under verneplikten. Idyllen fortonte seg perfekt. Jeg minnes en tid der det stadig var fuglesang og jeg møtte en flott pike fra Spania til tonene fra «winds of change».Hun er ennå den meste sympatiske latinaen jeg har møtt .

Siden har jeg dessverre møtt på endel tradisjonelle lykkejegere.Noen av dem klarer jeg ikke klandre for hardt mens andre gjør meg eitrende sint den dag i dag. Det var et arsenal triks og feller.Det tok tid å lære dem å kjenne. Ved den siste korsveien gikk jeg lei forsøkene. Vedkommende var ikke spesielt intelligent og presterte å feilsende meg en mail der hun skrøt av at hun skulle «bondefange» meg.Jeg kom meg ut av det,men ett år senere kom ett brev der hun utga seg for å være sin egen lidende mor.Hun ble angitt.

Kanskje kunne jeg skrive om den ørlille delen av meg som har forståelse for svindleres desperasjon.En fremsnakking av de som føler seg ovenpå fordi de lurer og snyter andre. En av dem innrømmet på sitt særegne vis at hun og familien hånlo fordi hun trodde jeg ble lurt ett annet sted. Jeg må innrømme at jeg selv kjente ett snev av forakt,for dem. Men jeg har aldri følt det slik fordi noen av dem var fra den tredje verden. Jeg misliker dem sterkt fordi de er svindlere og jeg hater det de gjør.»La plata y la mala fe tiene poco tiempo».

Mitt oppgjør er med triksekulturen. Den kulturen en viss Diego Maradona har forsvart i all offentlighet. Og den som fremelskes i utallige realityshows og tonnevis av såpeoperaer. Den som gir manipulasjonen en ny vår..I Brasil har såpeoperaen forrang over alt. Der nede må selv fotballklubbene finne seg i flytte avspark i kampene sine fordi folk vil se såpe.Og det i ett land hvor fotball nærmest er religion.

Derfor er det muligens ikke rart det er vanskelig å ikke tiltrekke seg svindlerne.En må lære seg å se tegn.Som 20-åring hadde jeg vært sjanseløs.Noen av disse jentene ser ut som supermodeller og det er ærlig talt ikke svært få gutter som livnærer seg slik heller på leting etter en flott velstående nordisk kvinne.De er på nettet også..det er lettere for dem der.Jeg synes det er leit for alle mennesker i alle land som prøver å klare seg uten å snyte andre.All den mistroen det gir bare forsterker alle typer fordommer.Ennå tror jeg ikke det ikke finnes kjærlighet uten penger.