Det er ikke så oppløftende å tråkke rundt i slapset i dag,men jeg har greid å trosse latskapen.Jeg har fått sendt både brev,og tippet.Nå håper jeg at jeg greier å motivere meg til å vasse over den forblåste bybroa på leting etter julekort.Med kontakter i Karibien og Syd-Amerika må en begynne nå,om kortene skal nå frem i tide om de ikke blir knabbet på posten der borte da.Høsten er vel nordmenns store litterære årstid.I min familie leses det bøker over en lav sko.Men jeg har ikke hatt den motivasjonen på lenge,og ennå mindre nå i dette mørket her.Jeg får vel dekket endel spenning på reisene.Men det vil jeg si at jeg ikke føler meg beslektet hverken med Åsne Seierstad eller han Refsnes som ble løslatt av Taliban denne uka.Det er visse grenser for hva en skal utsette seg for,og det er ingen plikt å forstå alle verdens kulturer heller.Jeg har faktisk langt større sympati for Kongofangene våre.De var ikke akkurat forsiktige de heller men mye tyder på at de var på feil sted til feil tid.Det var ikke Refsnes.Han oppsøkte bevisst den situasjonen han havnet i.Jeg tror egentlig han nærmest er å regne for Talibansympatisør.Det skal bli meget spennende å se hva han sier nå da UD har stått på hodet og knærne for å få ham ut av «fare».Jeg synes allikevel ikke at firkantede mennesker her hjemme skal nekte folk å dra ut og oppleve andre verdener.Det er noe av det mest lærerike som er.Men krigssoner bør en unngå.20 år i krigssoner kan jo gi sterke senskader.Bare se på Che Guevara.Gutten var jo sønn av en velstående argentinsk lege.Og han ble en skamløs morder.Det er nesten litt trist å se hvordan den cubanske revolusjon har blitt blåst opp.Batista var aldri noen verdig motstander.Han var en feig kloakkrotte,og forsvaret hans av øya var mildt sagt blekt.Men i nostalgiens lys,og fordi dette var mot USAs vilje under Den kalde krigen så har det fått en mytisk aura.Om en ser hvor tragisk resultatet ble er det overhodet ikke verdt det.Che Guevara tapte.Han ble skutt fordi bolivianske bønder ikke stolte på ham.Allikevel blir han hyllet.Her hjemme vil folk gjerne ha slike helter.Che er synlig her ennå,på tenåringsrom og hos revolusjonsromantikere.Er Refsnes en slik?Iallfall tror jeg han får gehør i visse hovedstadskretser.Legen Gilbert har jo nesten blitt genierklært,for å være lege i krig.Det er tydeligvis ikke vanskelig å bli radikalt ikon her i landet.Jeg håper ikke Refsnes blir det samme,men jeg har en litt ekkel følelse.Jeg synes det er edelmodig å hjelpe folk i nød.Men hadde en som hjalp cubanske båtflyktninger fått samme status?Kunne en dedikert seg til ett slikt arbeid og blitt helt i radikale Norge.Jeg tviler på det,men jeg har tatt feil før.Noen ganger skulle jeg ønske jeg var mektig som Bono.Bono synger som en gud,men han lirer av seg mye tull.Tenk om han kunne hjulpet de kidnappede i colombianske jungler?Da skulle også jeg støttet en Nobels fredspris til ham,for normalt sett burde hverken politikere eller rockestjerner fått den prisen.
nov 14