El Comercio

Noen ganger føler en seg hensatt til norsktimen på gymnaset,da den meget motiverte frøken Holtan fra Bergen hadde rettet norskstiler.I dag er en slik dag.En merkelig følelse.Det skulle i grunn føles som om en krøket hodet i avmakt for autoritetene.Kanskje jeg mistet den rett og galt følelsen en gang.Det er lenge siden gymnaset nå,og hver gang en tenker tilbake på det blir en nesten skamfull fordi en var så ung og lydig.Ikke for det,2 kompiser har ennå ett håp om å gjenleve russetiden.Kanskje fordi de har holdt på livsstilen fra den gang.Men det er jo i grunn den lyseste siden av livet,jenter og fæst.Det er en annen følelse jeg sitter igjen med.Den som min entusiastiske kamerat kom med under en opphisset tid der muslimsk ungdom hadde sendt raketter mot fredelige demonstranter,Alt er følelser.Ja,så rett han hadde.Jeg husker en annen kar som studerte juss.Han hevdet hardnakket at han var en av få som alltid holdt seg nøytral uansett sak.Jeg prøvde å forklare ham pent at den fikk han dra lenger ut på landet med.Saken er der at selv  at selv nesten synlig  følelsesdøde forskere på en lab har agendaer.Agendaer er overalt,men vanskeligst er det sannsynligvis når det handler om media.Jeg følger med frykt en stadig økende medieforfølgelse i Ecuador,og en enda verre en i Venezuela.Der blir pressen kalt korrupt.Spørsmålet stilles fra mektige statsledere,kan vi leve med denne pressen som finansieres av «neoliberale» og «statsfiender».Veien er ikke lang til diktaturet.Det diktaturet Yoani Sanchez opplever på det mest krenkende vis på Cuba pga sine blogger.Slik sett blir jeg en liten ubetydelig fisk i en andedam.Jeg trodde bare ikke at om jeg noensinne ble «corrected» at det ville gjelde skøyter,en obskur liten sport praktisert i kun få land.Så jeg tar det egentlig  litt med ett smil.Jeg hadde jo nesten håpet jeg var nådeløs kun mot mot Fidel og hans åndsvenner som brant norske flagg under karikaturstriden.Saken er kanskje at en blir litt vel engasjert noen ganger.Følelsene koker.Det er bare litt overraskende hvor og når.Men det kan jeg love at jeg simpelthen er nødt til å stole på pressen.Det er vi alle faktisk.Så får vi ta feil noen ganger med fattet mot,journalistene er også mennesker.Men det kan kanskje være på sin plass å si at medier som Teleamazonas og El Comercio i Ecuador,og ikke minst nevnte Yoani Sanchez har langt mer å stri med enn Nettavisen,Dagbladet og Aftenposten.Iallfall foreløbig.Aftenposten er riktignok i søkelyset i land vi ikke liker å sammenligne oss med.Men jeg kjenner kun til en her som har gjennomlevd det Teleamazonas folk har,Vebjørn Selbekk.Hans bok om karikaturstriden var skummel lesning.Hva skiller oss fra ett land som Ecuador om en redaktør for ett lite magasin må søke tilflukt med sin familie for noe mange andre gjorde uten å få en eneste trussel?Jeg kan godt innrømme at jeg har utrolig sans for en kar som Peter Muller,men det er en andedamsdebatt på Gufseplassen.Teleamazonas derimot har en korrupt høyesterett imot seg.Den samme høyesteretten som har godtatt at regjeringen stengte Teleamazonas for å ha oppviglet folket,sier nå at noen frisatte bankfolk ikke bør nyte immunitet.Det er sitat: «hedensk jus».Samtidig har kona til høyesterettsadvokaten kjørt ned en dame på gata,og løyet om det etterpå.Høyestrett krever full immunitet.Så er spørsmålet,er El Comercio med på ett komplott mot regjeringen for å ha skrevet dette.Så paranoid kan det faktisk bli.Skal vi da stole på El Comercio?Selvfølgelig må vi det,for hvilket håp er det for Ecuador om vi ikke gjør det?Ett sted der regjeringen søker å styre både domstoler og nasjonalforsamling etter sin vilje,ut med pressen så kan herr president Correa virkelig lage den cubanske ordningen i Ecuador han ønsker.Selv er jeg full av følelser og sinne når jeg leser dette.Å oppleve Cubas diktatur på nært hold gir en nordmann frysninger på ryggen.Langt unna en stupid debatt om lederskap i en obskur norsk vinteridrett,ja såvisst.Men nettopp derfor er det så viktig å aldri lukke nebbet,uansett om frøken Holtan kommer med linjalen sin igjen med et stort halloen.Språkfeil er aldri vanskelig å akseptere,men å la en som president Correa definere verden SKAL aldri skje.