Åhh,nei tenkes det.Her er det om islam og sånt om igjen.Det er det ikke.Iallfall ikke veldig direkte.Saken er den at religion kan være ett sekkebegrep som fanger opp rett mye.Iallfall om en drister seg til å utvide begrepet litt.For om en ønsker å drøfte det som gir menneskene identitet og tillit på jorda så ligger religion først i løypa.
Når mennesker legger nesten hele sin identitet og tilhørighet i det å følge ett fotball-lag kan nok mange føle at det er underlig.Men mye av den samme logikken føler vi nå med nordmenns forhold til vinteridrett,om det kan gjøre det hele mer forståelig.Men hva har det med utgangspunktet å gjøre? Jo,det er all denne identiteten og tilhørigheten som virker i folks private tro også.I tillegg er det jo selvfølgelig trygghet og håp.Den problematiske forskjellen er vel at ingen idrettstilhørighet kan løse spørsmål om evigheten og det hinsidige,ei heller ondskapens problem.
I vår egen steinur er det heller ikke bare ski,natur og fjell som gir oss åndelig identitet.Men vi følger også det særs positive men altfor vide begrepet kalt humanismen.Jeg finner det rimelig typisk at Humanismens hus i Oslo ligger tvers overfor en kirke.Det slår meg at humanismen har de samme barnesykdommene kirken slet med.I min egen barndom var en av de store skuffelsene at kirken var maktesløse.De var maktesløse overfor alt det ødeleggende i verden,den gangen symbolisert gjennom atombomben.
Det endte med at jeg fikk full pakke borgerlig konfirmasjon og hørte Theo Koritzinsky synge mot krig.Nå er jeg ganske overbevist om at humanismen markerer oss når vi møter folk utenfra,uansett hvor vi er.Vi er jo ikke bare fra verdens rikeste land men vi har jo og med oss denne nissen på lasset,humanismen.Er vi på villspor? Jeg tror det.
Mye av vår tro på humanismen er mellommenneskelig,den har gitt meg meningsfeller i land langt unna.Allikevel er den kanskje og en sperre. I det øyeblikk vi ser på den som mer verdig enn andre tankemåter virker den imot sin hensikt.Skal vi møte folk på sine hjemmebaner må vår tro være av privat art.Om det ikke er slik blir humanismen bare som en fotballtrøye.Den gir ikke svar på det hinsidige eller hvor ondskapen kommer ifra.Isåfall kan en felles idretts eller musikkidentitet faktisk fungere bedre som icebreaker.
Men det vanskeligste med all humanisme våre ledende menn og kvinner «predikerer» er at de er like maktesløse som kirken var.De har overhodet ikke gjort verden til ett bedre sted.Jeg kunne ramse opp i evigheter om hvorfor.Jeg nøyer meg med å skrive at det er like skuffende.Til tross for vår rikdom,våre store skrive,tenke og talegaver og vår såkalte sivilisasjon er vi ikke spesielt mye nærmere å løse de problemene kirken i sin tid tok på seg.Krig,fattigdom og ondskap finnes overalt på kloden.
Så hvordan skal en tilnærme seg dette vanskelige? På Cuba valgte mange å koble alt det vonde ut.En bra overlevelsesmekanisme,som sikkert brukes her også av andre grunner enn fattigdom.Noen vil si at dette bare blir bla-bla,at en skal mele sin egen kake osv.De må frykte det hinsidige noe gruelig.For de som nå rammes av naturkatastrofer betyr nok heller ikke utseende,formue og eiendom stort mot det å faktisk overleve.Kanskje vi må sjekke ut før vi vet disse tingene. I mellomtiden er det vårt eget valg om vi skal leve som om morgendagen ikke kommer, eller filosofere om den.En mellomting er vel det mest gunstige vil jeg tro.