Etter å ha fulgt med debatten i kjølvannet av Dagbladets illustrasjon og konstatert at sinte muslimer marsjerte i Oslo er jeg overbevist om en ting.Dette handler lite om Norge og mye om storpolitikk.
Debatten går om religion,diskriminering på arbeidsplassen og hverdagsrasisme.Og ytringsfriheten er selvfølgelig sentral,som den var det den gangen Magasinet ble skammelig vingeklippet etter å ha trykket sine faksimiler.
Jeg leser med undring Gunnar Stavrums blogg om dette,og tenker at jeg har beveget meg langt siden jeg var 17 på ungdomsleir for fred i Tyskland.Der møtte jeg Mustapha fra Algerie.Vi delte fotballinteressen og ble brevvenner.Det skulle ikke vare.Han ble islamist under den første gulfkrigen.
Jeg leser Stavrums konklusjon om at ytringsfriheten ikke er hellig.Stavrum har rett.Nazistiske ytringer er jo ikke tillat i Norge og takk og pris for det.Men hvorfor er det da tillat med islamistiske ytringer som de fra Krekar og Mohammed fra Larvik?Hvorfor kan kommunister uttale seg fritt i dette landet når alle vet at den ideologien er den mest brutale og menneskefiendlige som har hjemsøkt Europa?
Stavrum snakker om vanlig folkeskikk.Stavrum har rett igjen.Det kommer mye uvettig om religion og hudfarge på nettstedene.Hud betyr ingenting,bare demokratisk sinnelag.Men Stavrum glemmer noe vesentlig,tillit.En kan ikke påtvinge folk tillit.Ønsker Stavrum seg en norsk Tito?Isåfall er det Støre og dialogen?
Jeg fatter Stavrums håp til ett fargerikt,fredelig felleskap.Men det blir vel søkt når han drar frem chilenere og deres mer sekulariserte holdninger..Selvfølgelig er ikke muslimer en ensartet gruppe.Det er ikke syd-amerikanere heller.Det finnes fler dypt religiøse mennesker der enn her,også i Chile.
Både Skartveit i VG og Stavrum snakker om frykt for sinte,unge menn.Men er det så annerledes nå enn for 20 år siden?Jeg sa farvel til min venn Mustapha da han ble en sint ung mann.Dette hang sammen med storpolitikk.Det handlet og handler om forholdet til USA og en politisk orientering.
Jeg tenker at jeg kjenner meg igjen i Stavrum.Nordmannen i meg vil ha Kardemommeby,ro og husfred.Men det er nok en utopi.Det pågår en hard krig i Afghanistan som Norge tar del i.Som hovedpersonen i en brasiliansk film om narkotikakrigen sa «De rike med sosial samvittighet fatter ikke at krig er krig.De går i protesttog mot vold,og kjøper narkotiske stoffer av de som skaper volden».Dessverre har han rett.En kan ikke bakke halvveis inn i en krig.Krigen vinnes på slagmarken,ikke i de dyre fine leilighetene.