Takk Dagbladet

Denne uka har stått i de politiske demonstrasjonenes tegn.To vidt forskjellige land med to vidt forskjellige forhold til demokratiet og historien skal nå fordøye begivenhetene.Begge har de vært provinser under andre større land selvom det er en stund siden.Ecuador var under den spanske krone,Norge under den danske.Tilsynelatende ville en tenke at forskjellen i demokratisk sinnelag ville være slående til Norges fordel.Men det kan drøftes om det faktisk er slik.For ukas gigantdemonstrasjon i storbyen Guayaquil samlet 300 000,inspirert av den karismatiske ordføreren Jaime Nebot.Innbyggerne i Guayaquil føler at deres rettigheter er tråkket på.De ser og at den bolivarianske revolusjonen fører til stagnasjon i nabolandet Venezuela,president Correas nære allierte.I Norge har muslimer marsjert i Oslo i helga.De var ikke like mange,og kan de kalles en folkegruppe?Var det pakistanere,bosniere eller senegalesere?Det er en ting som forener de to demonstrasjonene i to ulike land.De er begge politiske.En kan hevde til en blir blå at alle kjemper for ikke å bli tråkket på.Samtidig er de overhodet ikke ett passivt mindretall.Vi snakker ikke om 100 kristne ghanesere som nesten  ingen legger merke til.Det er fryktelig lett å gå i FRP-fella etter slike markeringer.Alle ytringer gir ikke ett fordelaktig inntrykk.Å skylde på religion blir ikke alltid riktig.Allikevel tror jeg lite av begivenhetene i Oslo i helga har så mye med religion å gjøre.Like lite som at FRP bedriver kristen forkynnelse.Den profilerte rektoren Trond Ali Linstad indikerte nettopp hvor skoen trykker.Hans politiske modell står for harmoni kontra spott og håning.Det minner veldig om det gamle kristne prestekapets holdning.Ordet harmoni gir meg en ekkel gåsehud.Det ordet er brukt av mange diktatorer.Det snakkes om muslimhets og islamofobi.Selvfølgelig finnes det men det er ikke kun ett norsk fenomen.Det finnes  fobier og fordommer mot andre,også i Tyrkia og Pakistan..Når det gjelder nordmenn er jeg temmelig sikker på at ett flertalls mistillit dreier seg mer om politikk enn religion.Fjorårets famøse demonstrasjon mot Israel var jo nettopp en politisk markering.Folk flest blåser i om Ali og Fatima tar en bønn i gudshuset sitt.Eller at buddhisten går i templet på Majorstua.Det er ingenting skremmende med personlig tro.Det skremmende er de politiske talene.I islamske land bruker politikere islam for det det er verdt,og likeså endel prester i politikken.At noen føler mistillit overfor dette,som mange gjorde mot kommunismen i sin tid kan man mislike.Men ingen kan pålegge andre å ha tillit til noe de ikke ønsker.Det var nettopp det regjeringen prøvde på under karikaturstriden,og det var også derfor kritikken kom fra langt ute på kulturradikalt hold,ikke kun fra FRP.Støre og Stoltenberg hadde virkelig lite å være stolt over.De viste politikkens verste side.De lot økonomiske og valgstrategiske grunner prioritere foran en århundrerlang tilkjempet rettighet,ytringsfriheten.Det viser bare hvor kjapt generasjoners holdninger kan forvitre.Så all honnør til Dagbladet som står oppreist i dette.Det er inspirerende.Der er ikke konstruktivt å håne,men det er en del av samfunnet.Noen håner andres klær og utseende.Andre håner intelligens,eller lønnsnivå.The bottom line er at vi må takle det.Linstad og jeg må også takle det.Det er en del av det å være menneske.Kanskje er det sant at alle vil være gringo og hvit,fordi vi sees på som vellykkede.Bare ens hjerte kan avgjøre om det stemmer.Jeg mener at det ikke er slik.Det er ikke lykken.Men selv muslimen i toget i dag må innrømme at det er godt å ha muligheten til å si ifra om det meste.Den muligheten han har som cubaneren i Holguin ikke har hatt i hele sitt liv.