En ny uke i Herrens vingård.Det er ikke lett å tro annet enn at mr Herre har skulket jobben i det siste. Kraftige jordskjelv,grådige statsledere og krig.Det hadde vært fiint med både en mr Herre og en mr Kristus akkurat nå. Heldigvis har ingen av dem avblåst våren.Det virker som om mr Herre akkurat satte den i gang før skulkingen satte inn igjen.
De siste dagene har jeg blitt hensatt til de dagene jeg vendte tilbake fra ett kontinent der gull og honning ikke strømmer i gatene. Der nede er jeg dessverre skyldig i å ha solgt en myte,den om mitt fantastisk rettferdige og moralsk høyverdige land i nord.Joda, Gerhardsenepoken var en stor epoke i norsk historie.Muligens den beste.Allikevel tyder alt på at tiden også forvitrer den epokens fremskritt.Og kanskje spesielt den tidens såkalte moral.
Men en ting drar vi ennå med oss fra forna dar,vårt beryktede mindreverdighetskompleks. Fra ett annet usikkert,lite land Ecuador er det lett å bekrefte at slike mekanismer faktisk blir en del av nasjoners folklore. «Ingen skal fortelle oss hva vi gjør» sier President Correa og følger opp med at «vi er en uavhengig nasjon.Ingen skal ta vår verdighet». Der nede kom dette sist i forbindelse med at de ble satt opp på en liste over land der transaksjoner til land som Iran ble nevnt.
Og «vår» indignasjon.På det glade 90-tallet var det vågehvalen.Ingen bortskjemte Hollywoodfolk skulle fortelle oss om hva vi skulle jakte på.Nå dyrker vi våre egne Hollywoodfruer med silikon.Men hva skjedde egentlig med vågehvalen?Den er fullstendig glemt nå.I vårt tiår er det folk som Peter Muller og nå Romøren som indignerer «oss».En god miks av vinteridrett slash feminisme gir Akersgata store dager. Og menigheten «vår» roper hallelujah.
Det er allikevel trist å se «vårt» raseri over noen skarve prøvehopp.Det overskygger store jordskjelv og farlige konflikter i en stadig vanskeligere verden. Da kommer flashet.Det kommer fra den gangen orkanen ødela halve Cuba og jeg måtte flykte ut av en bygning der hele sørsiden raste sammen over en stakkars kar ved navn Pedro Pablo.Hjemme på Gardermoen og de strøkne togsettene til flytoget ble jeg ufrivillig tilhører til en opphetet og nesten voldsom krangel om hvem som virkelig danset best i tulleprogrammet «Skal vi danse».Jeg var tilbake i bobla jeg kom fra.
I dag er altså verdigheten visstnok koplet til noen prøvehopp.For en av de som bryr seg nesten null og niks om hopp og for den del skøyter begynner det å bli henimot flaut igjen. Ifølge eksperter skulle reaksjonen på denne saken være «sunn og riktig». Hadde det heller ikke vært bedre å innrømmet at her er janteloven i sving igjen? Den fornuftige Anette Sagen brydde seg jo ikke. Men når en ung kuet norsk mann blir presset av sitt eget hoppforbunds angst for «dårlig» image kaster «vi» oss i hylekoret. Så nevnes og Tiger Woods og det avslører bare alt. Tigern har blitt den store skurken i det pietistiske og feministiske USA.Så skal «vi» som vanlig ta etter. En presse i blodtåka ledet av obskure sportsjournalister skal «ydmyke» dem.
Fra vårt eget skilsmissetoppende land( i lag med Cuba) burde vi muligens slutte å briske «oss» slik. At en gud viser seg bare å være ett menneske er alltid skuffende, spesielt for pressen. En lokal idrettspolitisk sak har blitt en storm i ett vannglass. Ja,de var frekke.Men for alle de som har trålet Costa del Sol og Huk er ikke nordmenn ofte frekke på sitt vis? Vi er ikke helgener og som en ecuatorianer sa «frekt er bra».Bare se Northug.Litt virak må vi tåle,og vi slipper jo dessuten Maradona.Han har jo allerede fortalt sportsjournalistene det de trenger å høre.Og det bør de.