Det er noe med fotballen som gjør den viktigere enn alt annet uviktig. Årets begivenhet for mange nærmer seg,VM, og jeg vet mange gleder seg til en varm fiin sommer med uteliv og masse fotball på TV.
Egentlig vet jeg ikke hva som er best med en slik sommer. Om det er bading,sol,fotball eller jenter som kommer og går. Siden jeg ikke sier nei til kalde drikker heller så er vel cluet muligens at det er noe godt i vente.Det betyr også at det skal bli vanskelig å kjede seg og så er det alltids Tour de France også.Alt ser så bra ut.
Kanskje høres det ut som en litt bortskjemt greie. Det trodde jeg iallfall inntil jeg ved siste VM besøkte Ecuador som den gangen deltok. Det ble en aha-opplevelse. Folk var ennå mer opptatt av det der,ja de var rent ut ekstatiske selvom Beckham senket drømmene deres. Jeg var sågar på ett grønnsaksmarked der en selger hadde innstallert en liten reise-tv på jobben sin. Såpass tror jeg ikke vi får se på Bragernes Torv,selv ikke når Danmark spiller.
Men mest av alt er vel VM i fotball personlig minner og nostalgi,og en lovnad om mer av det samme når den triste høsten vender tilbake. Muligens er det ikke alle forunt å fatte hvorfor det blir all denne viraken. Men selvom det nok finnes folk på Frogner eller i Skien som ikke fatter det, så er det ganske sikkert noen i Havana eller Djakarta som gjør det,og det gjør det universelt og unikt i mine øyne.
Det geniale er vel og at det står oss fritt å tolke og like de forskjellige landene og deres lag.Det ligger mye folklore og kulturell oppfattelse i denne turneringen,noe Jon Michelet og Dag Solstad har skildret så inngående i fotballbøkene de skrev sammen.For min egen del har jeg noen ganger støttet noen av de mest upopulære. Fra det VM jeg levde meg mest inn i, i Spania i 1982 kom jeg til å støtte Tyskland etter at mine helter fra England var slått ut.
Det lå ingen automatikk i det i barnesinnet,men to ting dro meg til Tyskland. De hadde en spiller jeg virkelig så opp til, den lille ,litt utyske ,dribleren Littbarski og like viktig at min tante på den tiden hadde presentert meg for sin meget sympatiske tyske kjæreste.Så lite skal til,og det er ett godt minne selvom jeg ikke har støttet Tyskland stort siden.
Siden den gang har jeg støttet andre land.Norge med Drillo og Flo så klart. Men noen av de andre fikk ikke spesiell stor omtale eller støtte i Norge, slik som Ecuador. Andre var vel og for lite fancy,iallfall for pressen,som Irland,eller uten å få ut sitt egentlige potensial som Spania. I år er jeg mest usikker på Argentina. De har noen utrolige spillere men har valgt en trener som fungerer mest som ikon.Enten så skremmer Maradonas status og humør vettet av spillerne,eller så betyr han så mye for dem at de tar hele verden med storm.En ting er iallfall sikkert,Maradona har gitt meg og verden utrolige VM-opplevelser på godt og vondt før,og det blir garantert hett rundt ørene når Argentina spiller.