En laang sesong er over. Det tar jo egentlig aldri slutt for de som er håpløst fotballinteresserte, men i dag tenker jeg på engelsk fotball.
Selvom jeg er fascinert og bergtatt av nettopp engelsk fotball så må jeg innrømme at ting har forandret seg mye de siste årene.En lager seg vel mange drømmebilder og utopier, men fotball har blitt storindustri og mote på en gang,og det synes jeg er ganske trist.
Det finnes også langt viktigere ting i verden. Men på ett vis blir jo det som skjer i fotball bare en gjenspeiling av verden forøvrig. Jeg er naiv som tror det skulle være annerledes i England. Jeg er nostalgisk. Det er sikkert minnene fra en trygg,aktiv barndom som gjør utslaget.En lengter tilbake til det positive en husker,hjemsteder,feriesteder og fotball fra gamle dager.
Men siden fotball ikke er viktig som miljøvern og utenrikspolitikk er det og tryggere å propagandere for at det bør bli som det var eller iallfall bedre og enklere. I England blir det nåværende kalt «Greed is good league»,og den tendensen ønsker jeg dit peppern gror. Jeg vet at fotball-lag alltid har trengt økonomisk støtte,også på 30 og 50-tallet,men det finnes nivåer før det blir totalt korrupt.
Det virkelig triste er det en taxisjåfør fra Liverpool påpekte denne uka, det symbolske i at en klubb som Chelsea dominerer i England.For min egen del er ikke Chelsea en klubb jeg har hatt noe vondt forhold til.Jeg husker dem som ett litt middelmådig men sympatisk fotball-lag,på nivå med nabo West Ham.De var ofte i nedrykkstrid.
Så kom oljebaronen Abramovich fra de dype russiske skoger og har nå foret dem med «sibirsk» cash i flere år. Han har sine forretningsforbindelser der i øst,noe han bør få lov til å ha sannsynligvis. Samtidig har det i hans fotspor dukket opp både kazakher,indere,arabere og mest skjebnesvangert amerikanere i eierskap.
Egentlig burde jeg jublet over at yankeene har kludret det til for mitt lags evige rivaler Liverpool og også Manchester United. Det beklagelige er vel ikke at disse utenlandske storkapitalistene er russere,amerikanere eller arabere. Det som svir er at de ser på klubbene som investeringsobjekt de kan selge videre eller bruke til gjeldslettelser.
Mine favoritters sportslige nemesis Liverpool uttrykker nemlig det viktigste når de med erfaring snakker om identitet og sjel. Amerikanernes greie med å flyttte sportslag fra by til by er kynisk og kjedelig. Jeg håper Liverpool får noen eiere som forstår dem. Om de ikke er de rikeste oljebaronene i verden er vel heller en fordel.Det som teller er at de bringer videre sin historie og tradisjon og ikke ender opp som en logo på en amerikansk ølboks.