Denne uka har det vært nasjonaldag i Ecuador. De feirer slaget ved Pichincha der spanierne ble slått. For noen av ecuatorianerne er det rene 17 mai, og min kamerat der har beskrevet det for meg i samme vendinger jeg har snakket om 17 mai. Og allikevel slår det meg hvor forskjellige våre land er nå.
Det er en tankevekker. Jeg har lenge ønsket å dra tilbake dit. Det er så mye de trenger hjelp til der og klimaet er fantastisk. Og det er ingen ulempe å kjenne ett land en vil til bedre. Samtidig er det lett å føle avmakt i møte med den tredje verden.En ting er allikevel sikkert, Ecuador er ikke som Palestina. Syd Amerika er ikke som midt-østen, men det er mer eksplosivt enn mange tror her. Nylig fikk jo selv Osloborgerne en smakebit på dette da den cubanske konsulen i ett anfall av sult og sinne bet en kjent norsk-cubansk artist.
Forståelsen av makt og demokrati er en helt annen der. Det er en bevisst holdning de har. Min kamerat har selv blitt fanget i hypen om borgerrevolusjonen i Ecuador. Da Correa ble president der var det på en bølge av protest mot korrupsjonen og fattigdommen i landet. Denne gangen ble de på ny fortalt at de skulle ta roten ved det onde. Resultatet har blitt at de har gitt ennå større makt enn før til en lite ettergivende mann flasket opp i det samme korrupte systemet de ville kvitte seg med.I tillegg har han orientert landet mot autoritære regimer i Venezuela og på Cuba.
Akkurat i disse dager er min kamerat rasende på indianerne som i tre uker har protestert mot de nye vannlovene. Han mener de bør føye seg etter Ecuadors lover, og følge flertallet. Men han erkjenner at de alltid har levd etter sine egne lover og der ligger Ecuadors problem nå. I motsetning til samene i Norge har indianerne sin egen jurisdiksjon.Nylig dømte de en morder til en lokal straff. Presidenten og riksadvokaten mener det er uhørt,at denne Orlando må dømmes av det nasjonale rettsvesenet. Indianerne mener han alt har fått straff og ikke kan dømmes igjen.
Syd-Amerika er for oss på mange måter det nye kontinentet ennå,likevel virker problemene der antikke på oss. Men jeg er faktisk mer forundret over hvor lite fokus det er på området. Om en ikke hører om narkokartellene er det nesten bare når Shakira opptrer eller Brasil spiller fotball en leser om det. Selv Colombias tragiske borgerkrig er ikke het nok for pressen her hjemme. Den har ikke noen norske fredsmeglere med,de mislyktes for ett tiår siden.Og ellers linkes alt til USA, selvom politikken som føres i sonen ikke er annet enn typisk syd-amerikansk populisme.
Det som allikevel gjør meg mest frustrert er hvordan mange her rosemaler syd-amerikansk virkelighet. Faktisk er det slik at med små unntak for Costa Rica og Chile så står det like ille til og verre enn i Hellas som alle er så opptatt av her. Utviklingen går mot ett tungt og mørkt sted dessverre. At folk «høyt» oppe i norsk samfunnsliv faller for karismaen til syd-amerikanske populister er bare trist,men ikke helt uventet. Ecuador og de andre har kun en mulighet,de må totalt renovere både politikk og jus. Å la regjeringen velge riksadvokaten og høyesterett er som å overlate den nystekte kyllingen til bikkja. I ett gjennomkorrupt land funker lite. Støre og co må være mer ærlige,men det er vanskelig for politikere tydeligvis.Det passer vel ikke med imaget.