Det artigste med VM i fotball er hvordan landslagene representerer mentalitetene rundt om i verden. Forskjellene er nok ikke så åpenbare som før. Land som har eksportert spillere til de store ligaene har tatt igjen det fysiske og tekniske forspranget de store hadde før.De er blitt godt trente kloner mange av dem.
Allikevel er det ennå forskjell på hvordan nasjonenes fans oppfatter ting som fair play og spillestil. Det er det som gjør det fascinerende for meg. VM blir verden i ett litt mindre og mer ufarlig format. Det er kappestrid under felles regler, men på tross av dem finnes det folk som også aksepterer juks og fanteri. Noen av dem er VM-favoritter.
Jeg er ikke helt sjokkert, men på typisk norsk vis «skuffet og ikke sint» over at flertallet av argentinere synes Maradonas mål mot England i 1986,også kalt Guds Hånd, var greit. Jeg blir ennå mer forundret da jeg hørte at argentinerne synes det norske og engelske mer korrekte synet på handsen er smålig.
At de tenker slik i Syd Amerika vet jeg jo etter mange besøk der. Men det gjør det knapt bedre. Faktisk er det en av de forholdene de sliter mest med der nede. Alle tenker at det er greit å ta snarveier og være kreativ i forhold til lover og regler. Da er det ikke rart sonen er blant de mest korrupte i verden,og fattigdommen vedvarer.
Å være smart er tydeligvis ikke det samme som å være listig. Er en smart går ens handlinger ikke ut over andre mennesker,iallfall ikke mennesker uten makt. Det er rimelig ufarlig å tilgi en «larger than life»-type som listige Maradona.Han bryter vår a4-norm og vi elsker ham for det. Men hva med når det blir mer alvorlig? Hva med Chavez?Hva med Mussolini i sin tid? Jeg kalles gjerne smålig om jeg hevder at det ville være en moralsk brist om noen kaller Chavez klare støtte til narkogeriljaen FARC for Guds hånd. Det er heller forbrytersk.