Det har gått med ett par bloggutkast den siste uka. I sånne ulvetider er det viktig ikke å skrive i affekt. Allikevel har vel de fleste en følelse. Akkurat nå råder husfreden, iallfall skal vi tro det. Valgkampen er midlertidig suspendert og det får liten konsekvens for mitt valg. Noen trenger nok litt tid men det har jo gått 4 år siden sist og det er lokalvalg tross alt.
Husfred eller ikke.En kjenner at folk har mye tanker om dagen. I det siste har jeg følt meg litt hensatt til 40-tallet. Mulig det var fordi jeg så Kjakan Sønsteby gråte på tv. Han er krigshelt og er jo ganske kjent for mange. Det er vel og at jeg nylig leste om den tiden. Hendelsene nå satt også mine tanker tilbake til det jeg har hørt fra den tiden. Han-du-vet har fått meg til å tenke på hirden og frontkjemperne i Russland. Senere tiders øldrikkende snauskaller har fått oss til å forbinde ekstremistene med lugubre ølkjellere,tungrock og hooligans på fotballkamp. Dette var noe annet.
Jeg tror våre eldste som opplevde 40-tallet ikke ble så overrasket. De hadde alt opplevd at ondskapen kan skjule seg blant mange masker. Det var vel og hets hirden bedrev under krigen. I steder som Sør Amerika er denne typen bøllevirksomhet ennå knyttet til politiske partier. I Syria har det gått ennå ett steg lenger i disse dager. Eller hva kan en si til at ett statsoverhode gratulerer sine soldater med en massakre. Vi håpet vel det og Al Shababs benektelse av hungersnøden i Somalia hørte en annen tid til.
Den siste tidens analyser av ideologi har også fått meg til å tenke på den kalde krigen. For meg synes ideologiene nesten verre enn religionen i våre dager. De bruker i det minste ofte samme logikk. En mann i bønn skremmer meg lite men en mann som setter sin lit i å være en politisk kadre som i gamle DDR gjør det. Mulig jeg bare er lettskremt. Men når politiske bevegelser blir som sektdannelser med dogmer får jeg frysninger. På plakater i tropene leste jeg «Sosialime eller død». I menneskehetens historie har jo persondyrkelsen og underkastelsen vært enorm.
Mulig menneskene rett og slett er messiasdyrkere. Vi ønsker en kontroll vi aldri kan få gjennom ett individ eller en elite som skal frelse oss. Det må være noe urgammelt i menneskene. Å kontrollere menneskene må være som å kontrollere trafikken. Ett trafikklys hjelper men er aldri helt nok.
Hverken Castro, Chavez, Stalin, Hitler eller Napoleon kan eller kunne forhindre utviklingen. I møtepunktet mellom menneskenes liv og ønske om kontroll får vi disse mennene. De er menn med karisma, men som han-du-vet uten nåde og med makten som opium. Kvinner og menn fra borgerskapet falt for Hitler. Vi vet alle nå hvilket sykt og brutalt sinn den mannen hadde. Allikevel ga en hel kulturnasjon ham makt gjennom ett demokratisk valg. Det kan skje igjen uansett hvor mye teknologiske duppeditter vi nå har…I disse dager har det som var igjen av demokrati falt i Ecuador. Menneskene der har latt det skje..og mennesker i 2011 har de samme kompliserte følelsene som folk hadde på den tiden Hitler fikk makt. Vi må bare følge med og aldri la hverken Hitler eller Stalin dukke opp igjen ..ikke på ett eneste portrett eller statue.