Det var en gang i tiden jeg gikk rundt og med en overbevisning om at alle mennesker var dønn ærlige innerst inne om en bare behandlet dem slik en ville sine beste venner.Det var da jeg trodde verden gikk mot fred og evig lykke. Berlinmuren falt og man fikk ikke lenger nevne den gamle fienden ved navn under verneplikten. Idyllen fortonte seg perfekt. Jeg minnes en tid der det stadig var fuglesang og jeg møtte en flott pike fra Spania til tonene fra «winds of change».Hun er ennå den meste sympatiske latinaen jeg har møtt .
Siden har jeg dessverre møtt på endel tradisjonelle lykkejegere.Noen av dem klarer jeg ikke klandre for hardt mens andre gjør meg eitrende sint den dag i dag. Det var et arsenal triks og feller.Det tok tid å lære dem å kjenne. Ved den siste korsveien gikk jeg lei forsøkene. Vedkommende var ikke spesielt intelligent og presterte å feilsende meg en mail der hun skrøt av at hun skulle «bondefange» meg.Jeg kom meg ut av det,men ett år senere kom ett brev der hun utga seg for å være sin egen lidende mor.Hun ble angitt.
Kanskje kunne jeg skrive om den ørlille delen av meg som har forståelse for svindleres desperasjon.En fremsnakking av de som føler seg ovenpå fordi de lurer og snyter andre. En av dem innrømmet på sitt særegne vis at hun og familien hånlo fordi hun trodde jeg ble lurt ett annet sted. Jeg må innrømme at jeg selv kjente ett snev av forakt,for dem. Men jeg har aldri følt det slik fordi noen av dem var fra den tredje verden. Jeg misliker dem sterkt fordi de er svindlere og jeg hater det de gjør.»La plata y la mala fe tiene poco tiempo».
Mitt oppgjør er med triksekulturen. Den kulturen en viss Diego Maradona har forsvart i all offentlighet. Og den som fremelskes i utallige realityshows og tonnevis av såpeoperaer. Den som gir manipulasjonen en ny vår..I Brasil har såpeoperaen forrang over alt. Der nede må selv fotballklubbene finne seg i flytte avspark i kampene sine fordi folk vil se såpe.Og det i ett land hvor fotball nærmest er religion.
Derfor er det muligens ikke rart det er vanskelig å ikke tiltrekke seg svindlerne.En må lære seg å se tegn.Som 20-åring hadde jeg vært sjanseløs.Noen av disse jentene ser ut som supermodeller og det er ærlig talt ikke svært få gutter som livnærer seg slik heller på leting etter en flott velstående nordisk kvinne.De er på nettet også..det er lettere for dem der.Jeg synes det er leit for alle mennesker i alle land som prøver å klare seg uten å snyte andre.All den mistroen det gir bare forsterker alle typer fordommer.Ennå tror jeg ikke det ikke finnes kjærlighet uten penger.
Det var en som sa til meg at vedkommende misunnet cubanerne deres totale mangel på dårlig samvittighet over utroskap og løgner,det kunne fortone seg som en drøm for skyldbetyngte nordmenn.Spørs om det er så bra tross alt,ett samfunn der sånt er mulig,som i det ville vesten.En ville slippe å bli skuffet der fordi en ikke forventer bedre.Supertramp har jo en god sang om det,The Logical song.Kanskje en faktisk blir litt friere uten forventningene?Som at romansetåken har lettet og en ser verden klarere.Alle vil jo bli behandlet rettferdig…det er nok lettere med vennskap slik.Den som ser inn i djevelens gap vil vel også avreagere…alt folk gjør mot hverandre.Som du sier disse folkene kommer med ord,men det er jo handlingene som avslører dem.Og å være kritisk eller kynisk til forhold er hvordan de som blir rammet avreagerer som du beskrev.Jeg fatter iallfall hva du mener ganske godt.Det er derfor jeg tror de parene som klarer seg lengst er de som dyrker vennskapet mest .Som du påpekte før..romanse er en litt bibelsk ting.Og du har rett i at det hjelper å skrive..noen ganger kan internett gi litt visshet,noen ganger mer enn de vanlige kompisene kan.Så er det jo flott at vi har mulighet til å meddele oss,har vært nok mørke kvelder hvor en lurer på om en er for lett å lure,ikke sant?
Det er sinnsykt vondt å stole på noen for å siden oppdage at alt de sa, alt de var og alt de lovet bare var ord, og ikke noe mer.
Det bringer..formørkelse til selv de stundene som var gode.
Alt blir tilsølt på ett vis. Hele tillits/kjærlighets/vennskapsforholdet blir grums og man føler seg vel mest av alt som Verdens Dummeste Person.
Hvordan en idealist som i bunnen av sin sjel faktisk tror på det gode i mennesket kan overleve slike svik. Igjen og igjen.. Man tar uansett skade.
Slike dype sår vansirer ens personlighet, og man kan aldri ha like stor tillit, like varmt håp eller favne fullt så bredt som om man ikke hadde blitt såret.
Men som du sier; Å bli som ens «fiende» bringer en ned en vei man ikke ønsker å vandre:-)
Jeg kaller meg selv kynisk.
Men allikevel føler jeg ikke at jeg er emosjonell kald av den grunn.
Det.. er min måte å takle desillusjonen på.
Smaragdene mine dukker opp som mikroskopiske glimt av vakkergrønt, men de minner meg tross alt på at de eksisterer.
Og det er godt(!) å kunne få skrive om det som gnager på ens sjel.
Vi behøver det.
Ha en fortsatt god dag, Tati 🙂
Mvh
Wakka
Ja,det er virkelig slitsomt å se bak fasadene,amen to that.Og der jeg har reist er det rene potemkinkulisser,en familie hadde tilogmed lånt sement for at det skulle se ut som de bygde på huset sitt,og at ett eventuelt lån ville være vel anvendte penger.Er vel sannsynligvis ikke alltid bedre bak de høye hekkene på Frogner heller vil jeg tro.Om en ikke har religionen å ty til må en vel bare håpe på smaragder da.Har opplevd det slik at å ha vært gift med en lykkejeger ikke er verdens undegang men det første jeg gjorde var vel neppe å sette meg ned for å se Titanic.En skulle vel kanskje blogget mer om de lyse sider av livet eller om de berømte chilenske gruvearbeiderne..men jeg kan vel takke deg litt for at jeg orket å vinkle bloggen litt mer mot det personlige.Det er ikke det aller verste en kan oppleve å bli lurt av slike mennesker,men akkurat når det skjer føler en seg som en liten sild på boks.Så kan en trøste seg med at penger ikke er alt,men å bli sviktet eller forrådt av en luring det sitter i en som ett spor.Å brenne seg er vel ett godt uttrykk.Kan det være litt som i krigen,at en ikke må bli som de man bekjemper?Jeg forteller meg selv ofte at om at ender jeg opp like grådig og kynisk som de jeg har omtalt så har jeg igrunn tapt.Tror iallfall en smule på de som er snille mot barn,dyr og gamle..så får jeg prøve å leve opp til mitt eget ideal så godt det går.Det er som å hoppe høyde,en river litt innimellom..men om en kaller seg realist eller ikke så har vi god grunn til å være kritisk til både vennskap og parforhold…så får vi håpe noen smaragder skinner på vår vei.
Huff.. Du har samme desillusjonerte livsinnstilling som meg, du!
Ditt forrige innlegg og dette.. De speiler bortimot fullstendig min egen oppfatning.
Verden er full av falskhet. Man leter fortvilt etter det som er «ekte».
Genuint og ikke forkludret av halvsannheter, hysterisk drama eller blondekantede løgner tyllet inn i sukkerspinn.
Svindlere. Enten de forsøker seg på bondefangeri eller tåredryppende historier for å fiske sympati som de nærmest vakumsuger sine omgivelser for, er de alle svindlere. Fordi de gir inntrykk av å leve ett liv som faktisk ikke eksisterer annet enn i deres egen fantasi. Og de forsøker å snøre deg inn i sin tilværelse.
For penger eller andre goder.
Disse nettsvindlerene kan ikke annet enn høste forakt. De sprer først håp og glede, siden bare smerte og en bunnløs følelse av å bli sviktet. (I tillegg til det økonomiske tapet for de stakkarene som faktisk har gitt penger til svineriet)
Til din siste setning; Joda. Det finnes kjærlighet uten penger:-)
Men den er sjeldnere enn smaragder på Finnmarksvidda!