Noen ganger oppfatter jeg at folk benekter det som er innlysende og konstatert. Jeg tror nå at mennesket er slik konstruert..at vi tror på en utopi til den sprekker som troll i solnedgang.Det er jo ofte slik barn lærer også. Både vi og dem må tydeligvis absolutt ha våre egne erfaringer før vi forstår. Men at noen benekter og konstruerer ting etter sine egne følelser får fler konsekvenser når vi er voksne, og mer fatalt er det for de som blir maktmennesker.

I våre «tryggere» dager i en økonomisk stormakt får det jo sjelden konsekvenser å benekte ting. Det er ikke som i riktig gamle dager hvor det å benekte kristendommen gikk utover trygghet og økonomi,det er nesten blir tvert om. I 2010 kan en benekte det meste her hjemme. En kan benekte Jesus,måneferden,Auschwitz og selv 11 september.

Selv synes jeg det skjer såpass i verden nå at det er nok til å gjøre meg søvnløs om jeg ikke koblet av. Noen ganger synes jeg det virker som at folk glemmer at våre landsmenn for få generasjoner siden sto imot flere typer tyranni. Når jeg leser bøkene om Max Manus opplevelser blir jeg stolt over hans standpunkter som ung mann. Han var en av flere som måtte risikere sitt liv både mot høyre og venstreekstremisme.Når han nevner tiden før krigen minner mye meg om 2010.

Jeg vet ikke hvorfor folk godtar så lett de teoriene de lærte som unge. De som har besøkt en konsentrasjonsleir og hørt overlevendes skildringer trenger ikke dvele ved det som skjedde.Det har skjedd. Er en på Ground Zero vil en få samme følelsen.,og en vil vite

For min del har jeg bodd med både cubanere og ecuatorianere. Jeg vet at cubanerne holdes i ett jerngrep,jeg har jo sett hvordan. At noen vil betvile mine opplevelser synes jeg blir rart. Vil de samme menneskene kalle det gamle DDR ett fungerende demokrati? Det skremmer meg alt folk aksepterer kun for at det skal passe inn i deres egne teorier om ting. Nordmenn reiser som aldri før. Nå mer enn noensinne burde vi jo hegnet om det Max Manus i sin tid gjorde.

Isteden foreslår noen nordmenn Fidel Castro til fredsprisen..Jeg føler bare avmakt over slikt.Ja..noen ganger føler jeg at det ville vesten stiger frem igjen i oss,som i serien Deadwood.Der var menneskene uten lov og dom,og styrt av byens første tyranniske salooneier.Han utnyttet narkomane,alkoholikere,rotløse jenter og ryddet alt som kom i hans vei av banen på en mer eller mindre «diskret» måte. I Ecuador har jeg sett lignende steder..jeg undrer meg på om vi hadde blitt slik igjen uten lov,dom og en stolt historie.Noe sier meg at mennesket har en nådeløs side som heldigvis bare overskygges av få  lysende eksempler som Gandhi,Mandela og vår egen Max Manus.

Innen kanskje bare en måned stikker jeg til Charapoto i Ecuador. Stedet ligger rett utenfor feriestedet Crucita ved Stillehavet. Da blir det nok bading. Heten og luftfuktigheten gjør det og nødvendig. Den største utfordringen er som alltid mentaliteten. De jeg skal bo hos er bønder. Det er folk med god arbeidsmoral. Ikke at de ville meldt seg rett inn i Norsk Bondelag akkurat. De driver tropisk landbruk og har ikke ett øre i statlige subsidier. Men staten har visstnok begynt å ordne med en ny landevei omsider.

Ikke at jeg krever fliser på badet heller. Trivsel er viktig men luksus er ikke noe grunnleggende. Slik sett er det null og niks som trekker meg mot plasser som Hollywood eller Venice,California. For meg fortoner det seg som en slags skjærsild på jord. Tror det var slik Drillo følte seg da han var i Las Vegas. De rike og berømte får leve sitt liv. Men jeg måtte allikevel flire da en av de norske rikingene TV3  skildrer snakket om hvor hardt han jobbet. Han burde blitt med og sett jobben tropiske bønder gjør.Det er intet hvilehjem. Tvertimot er det knallhard fysisk jobbing i stekende temperaturer og for få dollar i uka.

Det kan føles fryktelig lenge siden at Norge var ett jordbruksland. Alle her vet vi at grunnlaget for vår nyeste ære og rikdom er oljen. Den gir oss økt kjøpekraft. At noen vil bli uanstendige rike bryr meg ikke så lenge de ikke gnir det inn.Det er altfor få som Olav Thon som predikerer måtehold nå. Å dyrke playboylivet som den berømte Spencer Pratt i The Hills er bare noen få forunt her ennå. Men mange drømmer om det. Det må da heller være bedre å være en jovial kar som har nok med jobb,fritid og venner. En trenger ikke mer bortsett fra sol.

Så hva unngår jeg om jeg velger å bli der nede? Jo, holdninger som Anne Holt ga uttrykk for nyss savnes ikke. Hun misunte svenskene deres politiske korrekthet. Hva? Hvorfor? Vi har da rimelig nok av omdømmesyndromet her allerede. Faktum er at det er stein konservativt her oppe. Tror det er fordi vi er så få. Vi har ikke hektet av oss menighetslogikken ennå. Fortsatt husker mange at NRK var de eneste nyhetsformidlerne. Jeg er meget lettet over heller å ha fulgt CNN og diverse de siste årene.

Så hva er så mye bedre nede i bananrepublikken? Og poenget er ikke at det er bedre der. Poenget er at det er en annen og ny utfordring. At de der nede stemmer på populister og kommunister er synd men forståelig. En sulten mann bryr seg dessverre bare om brødet. For de lutfattige høres ytringsfriheten råflott ut. Den fattige ecuatorianeren vet lite om å bli regulert av staten. Men den fattige cubaneren derimot han vet det så altfor godt. Ytrer han seg kan han miste jobb og eiendom.I Ecuador er det ennå håp om noe bedre. Gleder meg som ett barn til å se hvordan det ser ligger an der nå.

Sannelig litt av en uke å få vite at det 100% sikkert blir utenlandsopphold. Verden ser ut til å trøbles med ting som får meg til å tenke på 30-tallet. Ytterfløyene stortrives i den nye digitale verdenen, i godt lag med svindlerne. Alle elsker de internett. Så jeg lurer litt på hva jeg vil komme tilbake til om jeg blir ute lenge nok.

I dag snakker alle om sverigedemokratarna. Det er vel naturlig siden de ble nyheten i nabolandets valg. Tross alt så er det jo innvandring og holdningen til det som blir husket, selvom vinnerne ikke kan klandres spesielt for det. Siden jeg selv blir en slags innvandrer i nær fremtid så har jeg tanker om det. Særlig siden jeg alt for mange år siden ble «gringoen i Corrales».

En blir jo som små sandkorn her på kloden uansett. Men vi nordboere er noen ekstra velstående sandkorn. De siste dagers deportasjoner og gatemobb som jager innvandrere gjør iallfall meg utilpass. Det er mer enn trist å se at barn havner oppi slike situasjoner. Sverige unngår  nok noe tull, men hva med Frankrike? De er jo en europeisk stormakt. Selvfølgelig har vel Sarkozy rett i at endel sigøynere stjeler men å deportere dem er som å sende dem fra Oslo til Bærum,de er snart tilbake.Og Romania forblir jo i Europa.

Både Frankrike og Hellas med sine gateaksjoner mot innvandring i privat regi gir ett inntrykk av politikere som gir etter for desperasjon. Hvordan skal de opprettholde demokrati i Afghanistan om ikke engang EU-landene fikser flyktningproblemer på hjemmebane. EU-damen som henspilte på jødedeportasjonene gikk selvfølgelig altfor langt. Men å skremme folk bort fra honningkrukka nytter lite.

En gang må Europa erkjenne utfordringen. De må på ett vis avlaste allerede korrumperte Hellas. EU-leire der verdigheten settes i høysete bør kanskje prøves.Slik slipper barn og gamle å leve uverdig på plazaer i Hellas hvor ekstreme tullinger jager dem med kjepper og hyl. Det må være ett must fra det rike EU.Ideen de også prøvde her,med å ha steder som kjennes verre enn hjemlandet var en særs dårlig ide.Inngjerdede barn er ett lite verdig syn.

Dette er mennesker som risikerer livet over elver og stryk.De kommer så sant ikke noe skjer i hjemlandet. Mitt håp er at vi slutter å se ned på disse menneskene fordi de vil ha ett bedre liv. Selv synes jeg politiske asylanter som siden finansierer  mafiagrupper som Al-Shabab er ett mye verre problem enn arbeidsinnvandrere. I svunnen tid gjorde nordmenn det samme. 8 millioner av oss havnet på steder som Ohio og Nebraska. De er nå integrerte amerikanere.

Å håne folk av økonomiske årsaker er  noe av det mest patetiske jeg kjenner til her hjemme. Det er verre enn politisk motstand og kulturell fobi fordi økonomien er det mest omskiftelige etter været. 100 år tilbake var ikke vi mer fremskredne enn Ecuador er nå. Skal vi derfor skamme oss over våre fattigere slektninger som jobbet,slet,emigrerte og trodde på fremtiden.Med forakt tenker jeg tilbake på den tyske ordføreren som dynket en uteligger i champagne. Han fikk heldigvis fyken. Mon tro om ex-ordføreren i dag sitter ett sted og tigger han også. Vi må kunne ha ett fnugg medfølelse oppe i all vår luksus og vellevnet.

Det er forferdelig mange bilder av fattigdom som presser seg på igjen nå som jeg gjør det jeg makter for å vende tilbake til Ecuador. Jeg blir påminnet mye av det jeg opplevde ellers også. Det kommer stadig mails fra Cuba, fra Ecuador og noen jeg kjenner godt har mye med Afrika å gjøre. Slik sett er det ingen vei unna den tredje verden. Det er ikke noe jeg kan riste av meg med en drink eller ett skuldertrekk.

Det som slår meg er at enkle kår ikke er nedverdigende. Det blir bare slik når Mercedesfolkene bestemmer seg for å gni det inn og virkelig sprade med sin luksus. Den slags fører til at folk skyves unna og bort i hendene på populister og kommunister. Det er vel derfor det har gått så galt i Ecuador. Det er ikke rart det finnes mange fattige der.

So, er jeg en god protestant og føler skyld og dårlig samvittighet for alle denne nøden og mangelen. NEI,det gjør jeg ikke. Føler ikke skyld for luksusen i Norge heller. Det betyr ikke at jeg er komfortabel med forskjeller eller lidelser. Mange av de jeg har møtt der borte lider ingen nød. De lever ikke heller i luksus som oss. Noen har kun en hageslange å dusje i,spesielt på landsbygda. Noen dusjer med bøtter som på Cuba, de ER fattige. Men for de jeg vet om er ikke dette verre enn det noen nordmenn koser seg med på hyttene sine. Disse familiene i Ecuador har nok mat,frisk luft og ett rikt familieliv.De trives med sin enkle livsstil.

Problemet jeg ser er mer hva de tror om oss. Noen av dem velger misunnelsens vei. Der er ikke spesielt ecuatoriansk. Men jeg har opplevd at folk blir skuffet fordi de ikke blir satt på giverlisten min. De fatter ikke hvordan Norge fungerer, de ser ikke våre utgifter og gjeld,eller stress. De tror vi er millionærer som burde klare å brødfø hele landsbyen. En som kontaktet meg hadde 7 barn med 7 damer,og måtte betale barnebidrag,noe han nektet. Populistene der maner bare til feilslutningene da det gagner dem å klandre det rike,»gjerrige» vesten.

Til syvende og sist…det finnes folk som er kjørt langt ned uten ressurser. De lever på smuler og ikke fordi de ikke jobber eller ikke vil ha bedre kår men fordi det er vanskelig eller umulig å nå det målet. Disse menneskene trenger en håndsrekning. De trenger utdanning og hjelp til jordbruk,dyrehold eller annen selvhjelp.

Mange i Ecuador sang eller solgte mat eller gotterier på bussene når de parkerte på en ny busstasjon. Skopusserne i Quito er og viden kjent..små gutter på 8-10 år. Det er intet poeng i å prange med Dolce og Gabbana der. Det er en del av min verden jeg gladelig legger bak meg. En skal være ydmyk og ikke skrive seg opp på bekostning av «de mindre bemidlede». Politikerne deres derimot er ofte priviligerte og trenger ingen klapp på skuldrene,tvert imot.

Endelig er det i ferd med å skje igjen. Endelig kan det bli ett nytt år i Sør Amerika. En vidunderlig tanke synes jeg. Den har utviklet seg grønn og fiin gjennom mange år. For noen er det kanskje intet fremskritt men jeg vet at den dagen jeg takker for meg vil det være noe av det jeg vil se tilbake på med stor glede og iver.

Planen nå er å hjelpe ett jesuittrelatert prosjekt i Manabi på kysten av Ecuador. Jeg kjenner stedet fra før. Der var jeg engelsklærer for snart 10 år siden. Lite har forandret seg der på denne tiden, men jeg har savnet litt av folkelivet der nede. Også er det så mye greiere når jeg alt har kontakter pleiet gjennom mange år.

Mange tanke farer igjennom hodet nå når jeg er så nær ett endelig svar. Også det at jeg denne gangen ikke utelukker å bli værende en god stund lenger om det blir ett alternativ. Den tanken er fristende. Riktignok er det ikke Paris eller New York men så har jeg heller aldri hatt noe brennende ønske om å dra dit heller.For meg  er Manta,Guayaquil og Bahia mer fristende og en svipptur til Santiago eller Buenos Aires.

Ecuador er ett stagnert land, og derfor er det desto bedre å kunne bidra på mitt vis. Her i Norge mangler de fleste noe materielt. Ingen lever opp ufrivillig i en rønne her. Klimaet er klart langt,langt bedre i Ecuador til tross for vulkanene. Lange vinterkvelder i Buskerud vil jeg ikke savne, det husker jeg godt fra siste opphold.

Det sentrale er at det er endel å brenne for der nede. Jeg drar overhodet ikke for å misjonere men blir jeg spurt kommer jeg ikke til å legge skjul på mine overbevisninger. Allikevel er det ikke derfor jeg drar ned. Jeg drar fordi dette interesserer meg mest av alt nå. Dette varierte kontinentet fylt av så mye historie og konflikter,og en utrolig natur gir mer på ett år enn Buskerud på ti. Å leve enkelt er bare en viljesak,enkelhet er ikke fattigdom. Og status er uvesentlig for meg. De synes allikevel en med universitetsstudier høres fiint ut. Det er bare en tittel. Det er ingen verdighet i en tittel, hjerter vinnes bare på det personlige plan uansett. Derfor må det bli noe av dette, det er det jeg håper og tror!

Høsten er tydeligvis her. Trekkfuglene som samler seg og drar videre er bare ett tegn,å som jeg misunner dem. Nå snakkes det  attpåtil om Iran og atomvåpen igjen. En haug hatefulle kommentarer hoper seg opp på nettsidene, og jeg bare undrer hvor alt hatet kommer fra.

Det er nemlig ikke kun de norske nettkommentarene som legger seg på ett nivå selv australopithecusene ville ledd av. På CNNs sider er det likedan, selv i en sak som Mexico og immigrasjon. Nei, det er så en får lyst til å finne seg en øy i Stillehavet. Men det funker jo ikke lenger det heller om havene begynner å stige.

I går så jeg mesteparten av filmen «Green Zone» fra Irakkrigen. Jeg har ikke noe trøbbel med å si at USA feilet der. Det ble for stort,galt og søkt det som hendte ,også med de berømte masseødeleggelsesvåpnene. Men synes jeg av den grunn USA er den største trusselen mot verdensfreden i dag? Selvfølgelig gjør jeg ikke det.

Det er mange som ikke følger med på eller vil følge med på underliggende årsaker og påvirkning. USA følger helt klart sine interesser, men det gjør alle land og dessverre også Iran. At noen her håper Iran skal gi Israel og USA juling ,det er for meg lavpannepjatt fra folk som ikke vet hva det dreier seg om.

At USA tok delvis feil i Irak betyr ikke at de for evig og alltid tar feil. Dessuten har det iranske regimet bedrevet langt mer undergravende virksomhet utenlands enn Saddam Hussein gjorde. Hussein var mest en trussel mot sitt eget folk, her har vi ett presteregime som sponser terror mot sivile mål og som steiner sine egne.Tror du ikke de bruker atomvåpen om de kan?

Nei,dette handler om motstridende interesser. Vi har vestlige interesser, slik er det. Det betyr at den utopien endel radikale miljøer stiller opp sprekker som troll i solskinn. Ahmadinejad ser på dem bare som nyttige idioter. Sann mine ord, for ham er ateistiske sosialister mer fortapt enn kristne troende.

Så hvordan kan folk oppleve vår velstand og utdanningssystem og samtidig ta så feil når det gjelder hva som truer verdensfreden. Jo, noen har jo alt gjort det. Vi hadde en liten gjeng maoister og Sovjet-tro som nå benekter sine standpunkt 30-40 år etterpå. Mulig noen trenger noen å hate igjen. Men en ting er sikkert, de tyrannene de nå viser sympati for kan ikke garantere ett fnugg av den rettsikkerheten USA kan som vår allierte. Om USA svinner hen slik noen håper og ikke kan beskytte oss da venter en total mørketid.Som da Djengis Khan og hans horder nesten erobret Tyskland.

Siden sist jeg skrev noen linjer her har jeg hørt at verden er på randen av krig. Iallfall er det visst sånn ifølge Fidel Castro, selvutnevnt statsmann av Cuba. I hans øyne har USA tenkt til å iverksette atomkrig for å kneble Iran og Nord-Korea. Dette fra mannen som eksporterte revolusjoner på 60 og 70-tallet. Mannen som har bursdag samme dag som meg dessverre og som Sv-folk av en merkelig grunn vil gi fredsprisen. Etter 7 reiser til Cuba fatter jeg nå hva han prøver på. Han er avhengig av å skremme cubanerne på alle måter, for de lever som hjemløse hunder.

Den nesten halvdøde legenden måtte vise seg denne sommeren fordi selv hans eget folk begynte å tro at han døde for en stund siden. Nå er han i gang med talene sine igjen selvom jeg tviler på at han bruker 7 timer på cubansk tv som i 98. Visstnok er mange cubanere ennå livredde for at USA snart invaderer. De burde ønske det var sant, men de har slik sett lite å frykte. USA har nok å stri med andre steder. Men det kongen sier sitter godt. Slik var det i Norge i gammel tid og slik er det ennå på Cuba.

Allikevel er Castro smartere enn de gamle kongene. Han lar bror Raul ta den daglige styringen mens han og kan la den løse kanonen Chavez ta seg av den uærbødige delen. For Venezuelas Chavez er den som skjeller ut USA om dagen. Dessverre er det nok større risiko for krig pga av Chavez akkurat nå. I Venezuela kommer det i lett psykotiske bølger.Striden om FARC -geriljaen i Colombia roet seg nylig grunnet Presiden Uribes avgang i det landet. Men Castro trenger ikke nevne slikt nå. Hans ville prins i sør Chavez tar seg av beskyldningene om USA-invasjon månedlig.

Selv SV hadde nok glemt Castro en stund nå. Men for de vanlige cubanerne er nok det uansett uvesentlig siden Cuba er en fiasko av ett land. Det såkalte sosialistiske eksperimentet skiller seg lite ut fra annet mafiavesen. Det er bare en gradsforskjell fra Pinochets chilenske prosjekt og krigen den er allerede i gang i Colombias jungler. Fred i Colombia er det stort sett bare for de FARC-medlemmene Chavez gir kost og losji på hans side av grensa. Revolusjonen er død,leve revolusjonen sier man da. Dessverre er det ikke over.

Ett par ting slutter aldri å forundre meg. Det skjer når velfødde,rike vesterlendinger makter å hylle Fidel Castro og Chavez fra sine luksuriøse hjem. Det grelleste eksempelet nylig er filmregissør Oliver Stone som har brukt sin tid på å gi disse karene ett par timer foran mikrofonen «for å gi dem sjansen til å uttale seg».

Dette gjør han fordi det ifølge han er vanskelig for dem å få sagt sin mening her. Vel i våre internettider kan jeg lese syd-amerikanske aviser hver uke, og om det er noen som får uttalt seg oftere enn Diego Maradona så er det nettopp disse karene. Det finnes ingen hverken i USA eller Norge som hindrer oss i å lese hva disse karene mener.

Etter å ha trålet meg igjennom diverse nettkommentarer både her,fra Ecuador og fra USA slår det meg hvor lite konstruktive de som hyller tyrannene er. Ett kjent ordtak fra Garborg om ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv kunne vel gjøres om til den urett som de ikke er opptatt av. Jeg går ut ifra at mange av meningsfellene ikke har noen problemer med å snakke ut om det gjelder palestinere og libanesere.Så hvorfor tåle det som rammer venezolanere,colombianere og cubanere?

Ett utslitt ekko er argumentet om at Fidel har stått opp imot imperialismen. Har han det? Når gjorde han det sist? Når forsøkte noen å kuppe ham sist? Faktum er at sist gang var Paul Mc Cartney en ung og ny musikkstjerne, så lenge siden er det. Det eneste USA kunne gjort der nede var å gi cubanerne ytringsfrihet og reisefrihet. Men cubanerne har stort sett bare seg selv å by på. Det er knapt olje og null diamanter der. Det finnes kun litt sukker, noen småbruk,litt strender og en hovedstad som kunne blitt som St Tropez,ikke at det er noe bedre enn nå.

Så cubanerne lever som på 1600-tallet. I utgangspunktet høres det ikke sååå ille ut.Amishfolket klarer det jo,og jeg klarer også fiint å dusje med bøtte når jeg er der. Men så har jo amishfolket sin rumspringa der de kan ta ett år i den vide verden og komme tilbake om de vil. Cubaneren har bare noe som kan kalles en flåte om han kommer så langt. Der amishungdommen i verste fall møter narkotika,porno og kriminelle blir cubaneren haimat eller må bli ufrivillig sendt tilbake til det han ser som en trøstesløs tilværelse,om han ikke filmes  av CNN da.

Så når de som synes at det er tøft å disse USA for sine mangler, og hylle en diktator fordi han «tør» å tale «makten» imot tenk da på at cubaneren aldri har fått lov til å velge hva han vil. Jeg tror heller ikke Batista og Lansky anno 1957 med den amerikanske mafiaen var noe positivt for Cuba,men i år er det 2010. Det burde ikke være mulig å la seg lure av en annen type mafiosi bare fordi han har ett flott partiprogram.Det finnes ingen fremgang på Cuba,Venezuela er i ferd med å bli ødelagt innenfra med uante konsekvenser. Nå er det kanskje på tide å legge bort partiboka og tenke på folk.

Det er den herligste tiden på året. Bading,sol og nye minner fra den absolutt beste årstiden. En skulle ikke se etter mørke skyer på himmelen, ikke på denne tiden av året. Det er ei heller naturkreftene og dens fenomener som svikter. Det er som vanlig menneskeheten. Akkurat denne uka har sett uhyrlig ut. Det er jo og typisk. Etter at en har skjermet seg med glede og fotball i en måned siger resten av verden inn igjen.

En av de mest kalde og kyniske historiene er fra Norge. Heldigvis er jeg ikke alene om å mene det. Saken om Laila Navrud som blir sendt til Filippinene fordi hun misforsto passkoden sin er utrolig trist og unødvendig. Jeg var selv gift med en jente utenfra og vet litt om følelsene som suser rundt når en kommer i kontakt med byråkratiet. Men jeg hadde ingen barn og fikk aldri oppleve noe så feil. Jeg må bare innrømme at dette får meg til å tenke på scener jeg har lest om fra førkrigstid og krigstid.

At en mor skal sendes bort grunnet en drakonisk tolkning av lovverket og attpåtil barnet, begge skal sendes fra en fortvilet far. Nei,sjelden har en gjeng  jurister sviktet slik meg bekjent. De har over 4 års utdannelse og ikke våger eller tør de å omgjøre blunderen de har gjort. Det holder bare at gode menn og kvinner ser bort for å komme til tyranni sies det. I denne saken må ikke folk noensinne glemme. Det er for viktig. Vi kan ikke leve i en slags byråkratisk og kommunistisk hverdag som tar oss dit Øst-Europa var i etterkrigstiden.

Det andre som skjer handler om Al-Qaida,FARC og de cubanske politiske fangene. Dette får det også til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Både islamismen og kommunismen er politiske sekter. Der den ene roper på hat og gud roper den andre på misunnelse og begjær. Disse menneskene hyller alle tyranniet. De bruker på sitt vis demokratiet når de kan, og de håner det ennå oftere.

Når ugandere på en fotballbar blir blåst til himmels, når oppegående og modige mennesker med egne oppfatninger blir kalt kriminelle og siden skipet til Europa  som de er våre spioner, da lyser varskolampen her og det burde den. Vi lever ikke i en tryggere verden nå enn i 1935. Jeg skulle så ønske jeg tok feil, men det er fare for at jeg har altfor rett.

Det blir ett kjedelig vakum uten vm i fotball. Jeg vet det er en del som ikke er enige men akkurat nå vil jeg bare hylle denne utrolige turneringen, og gjøre som studio på Kontraskjæret,gi noen kommentarer. Noen synes nemlig VM har blitt litt snodig. Mulig fordi Holland-Uruguay er en av semifinalene. Tullprat synes jeg. Visst var det overraskende med Holland men de har ofte vært ett lag en regner med.

Uruguay er mer ukjent i Norge, men spiller i verdens tøffeste kvalifisering og er godt organiserte. De er og en historisk fotballnasjon. Jeg har regnet dem som ett sterkt kort lenge, og de har Forlan som er en av mine kort på årets VM-lag.

For meg er VM en stor opptur. Av de jeg håpet mest på er allikevel bare Spania tilbake, ikke så sensasjonelt, men historisk nytt. De andre som Australia,Danmark, Chile og delvis England nådde ikke helt opp. Men jeg fikk gode minner om New Zealand, ett godt organisert publag som slo regjerende mestere Italia 1-1.Det kan en si når forskjellen er så stor i utgangspunktet, sjelden har vel uavgjort føltes mer som seier.

Om det er noe jeg reagerer mot så er det messiasforventningene. Nei ,ikke rundt Rooney,men til Maradona. Jeg føler det er bak mål denne personkultusen rundt Maradona. Han er ingen god trener men en motivator og det er noe annet. Han minner meg om Kevin Keegan. Forskjellen er at engelskmennene ikke dyrker Keegan som en gud, men som trenere har de fungert tilsvarende. Ikke at det hjalp England så fryktelig å sparke Keegan, men Argentina spark Diego opp ett hakk, til forbundsmotivator uten taktisk ansvar.

Det andre jeg misliker er maset om at en burde holde med Ghana for «å holde med ett kontinent». For en farse. Jeg holder da ikke med Italia om Norge blir utslått, og mest av alt er jeg likegyldig til Ghana. At de ble slått ut var ett fett, og at Suarez hansdet og hetses er bare australopithecus-takter. Han ble faktisk riktig uvist da. Han ødela ingens ben heller som en viss Vain Bommel prøvde på. Faktum er at om England hadde gjort jobben og vunnet gruppa si så hadde de både møtt og slått ut Ghana, sterkere er ikke afrikanske lag med unntak av Egypt.

Til slutt mer skryt. Til Sør Afrika fordi de verste spådommene om vold og mord under VM slo feil, og til Tyskland og Spania som har spilt opp mot drømmefotball. Brasil var nesten der også men mistet merkelig nok hodet dessverre. Jeg storkoser meg med VM, om det er på Kontraskjæret, den lokale puben eller på sofaen. Det er lekende lett.