Det artigste med VM i fotball er hvordan landslagene representerer mentalitetene rundt om i verden. Forskjellene er nok ikke så åpenbare som før. Land som har eksportert spillere til de store ligaene har tatt igjen det fysiske og tekniske forspranget de store hadde før.De er blitt godt trente kloner mange av dem.

Allikevel er det ennå forskjell på hvordan nasjonenes fans oppfatter ting som fair play og spillestil. Det er det som gjør det fascinerende for meg. VM blir verden i ett litt mindre og mer ufarlig format. Det er kappestrid under felles regler, men på tross av dem finnes det folk som også aksepterer juks og fanteri. Noen av dem er VM-favoritter.

Jeg er ikke helt sjokkert, men på typisk norsk vis «skuffet og ikke sint» over at flertallet av argentinere synes Maradonas mål mot England i 1986,også kalt Guds Hånd, var greit. Jeg blir ennå mer forundret da jeg hørte at argentinerne synes det norske og engelske mer korrekte synet på handsen er smålig.

At de tenker slik i Syd Amerika vet jeg jo etter mange besøk der. Men det gjør det knapt bedre. Faktisk er det en av de forholdene de sliter mest med der nede. Alle tenker at det er greit å ta snarveier og være kreativ i forhold til lover og regler. Da er det ikke rart sonen er blant de mest korrupte i verden,og fattigdommen vedvarer.

Å være smart er tydeligvis ikke det samme som å være listig. Er en smart går ens handlinger ikke ut over andre mennesker,iallfall ikke mennesker uten makt. Det er rimelig ufarlig å tilgi en «larger than life»-type som listige Maradona.Han bryter vår a4-norm og vi elsker ham for det. Men hva med når det blir mer alvorlig? Hva med Chavez?Hva med Mussolini i sin tid? Jeg kalles gjerne smålig om jeg hevder at det ville være en moralsk brist om noen kaller Chavez klare støtte til narkogeriljaen FARC for Guds hånd. Det er heller forbrytersk.

Det er sjelden jeg blir oppbragt over artikler i vg. Ofte er jeg langt fra enig med sportskommentarene der ,men det er ikke plagsomt. Det er heller ikke veldig alvorlig. Det handler om sport og er ment å være subjektivt, og er det som regel. Det er vanskelig å bli særlig rystet over selvom det innimellom blir litt hoderysting.

Et fåtall ganger kan en få bakoversveis ,da gjerne når det skrives om kontroversielle navn som Maradona, Gascoigne eller for den saks skyld Peter Muller. Men at noen blander fotball og politikk er relativt sjelden. De to tingene har svært lite med hverandre å gjøre, spesielt når det gjelder selve spillet. Men dagens gjesteskribent i VG klarer det og bommer totalt.

Disse VM tider er jo ellers så gode dager for dialog-folket. Sør Afrika ser ut til å lykkes med VM på en storartet måte. Det gleder mange som huske gamle dagers politiske situasjon og minnes alle de sosiale problemene i Afrika. Selv synes jeg det er ganske uvesentlig. Selv juntaen i Argentina lyktes godt med VM i 1978. Men ikke kan en si det gjorde ting bedre der etterpå,og det er ikke mye bedre nå. Men det jeg fatter er den æren og gleden det er for det Sør Afrikanske folk nå og for det argentinske den gangen.

For meg har ett landslags laguttak og spillestil ingentin med en politisk situasjon å gjøre, heller noe med folkesjelen. Skribenten mener han har mistet sympatien for det danske landslag av to årsaker. De spiller ikke så lekent og godt som under glansdagene på 80-tallet. Han ser det som ett tegn på at danskene spiller mer skaninavisk og disiplinært med en stil nærmere Drillos. Han tenker vel lite på at kunstnere som Lerby,Arnesen og spesielt Michael Laudrup er meget sjeldne i små lands fotballhistorie.

Den andre årsaken skribenten har er at ingen av spillerne har noen etnisk bakgrunn. Han nevner Sverige som ett eksempel på motsetningen. Svenskene hadde jo Zlatan. Skribenten aner muligens ikke at samme Zlatan har sagt nei til mer lanslagsspill. So,etter at og legendariske Henki Larsson la opp for få år siden har vel neppe Sverige mange fler med etnisk bakgrunn? Om vi tenker på Norge så er jo John Crew den store stjernen,og vi har ferske Moa. Carew er sannelig god, men neppe særlig bedre enn Bratseth,Thorstvedt,Bohinen og Solskjær var i sin tid,eller Hallvar Thoresen.

Sannheten er at selvom Danmark har hatt endel konservative regjeringer som fører en stram asylpolitikk, så har det null og niks med fotball å gjøre. Trener Morten Olsen tar ut de beste spillerne. Olsen var selv kaptein på glanslaget i 86. Det interessante er jo at en dansk spiller med etnisk bakgrunn, David Nielsen er en tøff target mann og ingen silkefot slik Laudrup var. Nielsen slo aldri igjennom på landslaget men i Strømsgodset her i norsk serie var han meget god.

Jeg fatter at folk har sine utopier. De har vi stort sett alle sammen, og er ofte sjarmerende. Vi håper alle på en fremtid uten krig og urettferdighet. Men å blande en rå politisk hverdag med fotball er å gjøre sin egen utopi en bjørnetjeneste. Det er få ting som forener folk i verden som fotball. Alle som reiser litt eller ser bilder fra VM kan merke det. Derfor koster det meg lite å ha sympati med forskjellige landslag ,om det så er Iran,USA eller Israel. Så i motsetning til skribenten håper jeg danskene gjør det virkelig strålende.

Det er en greie jeg aldri kommer til å ville akseptere. Det finnes en slags kollektiv selvplagefilosofi blant endel  folk i den europeiske verden. Det er som om de føler seg presset til å skamme seg over ting som skjedde tiår og hundreår tilbake, før de selv ble født inn i en rik,materiell verden.

Ja,jeg vet det ble begått overgrep av europeere. Det som kommer lettest i hug er utnyttelsen og massakrene mot de nord-amerikanske indianerne. Som ung gutt kunne jeg lese om og hisse meg svært opp over det. Det er ikke vanskelig å få sympati for de nord-amerikanske indianerne og deres filosofi. Langt lettere faktisk enn del folk som prøver å vinne min sympati i disse tider.

De som lagde storfilmen Avatar har spilt mye på dette. En scene i filmen er nesten helt identisk med en scene fra filmen Den Siste Mohikaner. Men på tross av alle disse elementene fra nord-amerikansk indianerliv er ikke alle like fornøyde med filmen. En sosialantropolog skrev sågar at filmen hadde en «imperialistisk» vinkling.Halloooo???

Jeg la merke til at ett av problemene visstnok var at helten var hvit.Riktignok ble han til slutt blå og gikk opp i den humanoide befolkningen der ute i galaksene. Men det at han var født hvit og ble helt skulle visst være ett symbol på de hvites fortreffelighet. Spør du meg er det en helt absurd slutning. Men den er ganske typisk for noe som kunne vært tatt ut rett fra ett møte i Tjen Folket eller Rødt.

For mennesker med en totalitær logikk blir alt som ikke er med dem imot dem. Det er jo velkjent. Og for de de som mener at USA og hvithet er problemet i verden finnes det ingen annen tolkning. De kunne like gjerne kalt seg en menighet. Det nytter også overhodet ikke å debattere med dem. Noen ganger reiser de på brigader til fattige,totalitære land. Da blir en ikke populær om en påpeker for dem at her er det tyranniet som er problemet, og at innbyggerne forteller om hvor ille det er ansikt til ansikt.De vil ikke tro meg uansett.

Faktum er at menneskenes historie er historien om imperialister,noen er det ,noen vil bli det. Slik er makt og begjær likelig fordelt. Militær styrke er noe annet, men det varierer jo også opp gjennom tidene. Hvem i Roma ville vel trodd at de skulle bli overrent av voldsomme,germanske barbarer etter å ha dominert verden i mange hundre år?

Mye av propagandaen nå går på at USA er det nye Roma. De er totalt på villspor. USA dominerer på langt nær slik Roma dominerte Europa og midt-østen. Senere har verden sett både det arabiske og det tyrkiske imperium og en bråte europeiske. Ingen må heller glemme det kinesiske imperium. Til hvert imperium har fulgt nasjoner som vil gjøre gjengjeld mot overmakten, og enda hyppigere tyranner som ønsker å dominere selv.

Selv tror jeg nesten alle politikere bærer en liten tyrann i maven,ja selv Obama. Men den mannen har iallfall gitt meg litt håp. Jeg tror det er usunt å tro han er messias, urettferdig er det og. Messiasforventninger er det som bragte folk som Hitler,Stalin og Chavez til makten. De fleste av dem har alt å lære av Mexico-helten Pancho Villa som la soldatstøvlene på hyllen og nektet å bli med i politikken. Verden blir nok aldri som paradisskildringene fra Avatar, men det blir mest trolig ingen apokalypse heller.Derfor håper jeg folk slutter å sluke propaganda fra diktaturer!

Denne uka har det vært nasjonaldag i Ecuador. De feirer slaget ved Pichincha der spanierne ble slått. For noen av ecuatorianerne er det rene 17 mai, og min kamerat der har beskrevet det for meg i samme vendinger jeg har snakket om 17 mai. Og allikevel slår det meg hvor forskjellige våre land er nå.

Det er en tankevekker. Jeg har lenge ønsket å dra tilbake dit. Det er så mye de trenger hjelp til der og klimaet er fantastisk. Og det er ingen ulempe å kjenne ett land en vil til bedre. Samtidig er det lett å føle avmakt i møte med den tredje verden.En ting er allikevel sikkert, Ecuador er ikke som Palestina. Syd Amerika er ikke som midt-østen, men det er mer eksplosivt enn mange tror her. Nylig fikk jo selv Osloborgerne en smakebit på dette da den cubanske konsulen i ett anfall av sult og sinne bet en kjent norsk-cubansk artist.

Forståelsen av makt og demokrati er en helt annen der. Det er en bevisst holdning de har. Min kamerat har selv blitt fanget i hypen om borgerrevolusjonen i Ecuador. Da Correa ble president der var det på en bølge av protest mot korrupsjonen og fattigdommen i landet. Denne gangen ble de på ny fortalt at de skulle ta roten ved det onde. Resultatet har blitt at de har gitt ennå større makt enn før til en lite ettergivende mann flasket opp i det samme korrupte systemet de ville kvitte seg med.I tillegg har han orientert landet mot autoritære regimer i Venezuela og på Cuba.

Akkurat i disse dager er min kamerat rasende på indianerne som i tre uker har protestert mot de nye vannlovene. Han mener de bør føye seg etter Ecuadors lover, og følge flertallet. Men han erkjenner at de alltid har levd etter sine egne lover og der ligger Ecuadors problem nå. I motsetning til samene i Norge har indianerne sin egen jurisdiksjon.Nylig dømte de en morder til en lokal straff. Presidenten og riksadvokaten mener det er uhørt,at denne Orlando må dømmes av det nasjonale rettsvesenet. Indianerne mener han alt har fått straff og ikke kan dømmes igjen.

Syd-Amerika er for oss på mange måter det nye kontinentet ennå,likevel virker problemene der antikke på oss. Men jeg er faktisk mer forundret over hvor lite fokus det er på området. Om en ikke hører om narkokartellene  er det nesten bare når Shakira opptrer eller Brasil spiller fotball en leser om det. Selv Colombias tragiske borgerkrig er ikke het nok for pressen her hjemme. Den har ikke noen norske fredsmeglere med,de mislyktes for ett tiår siden.Og ellers linkes alt til USA, selvom politikken som føres i sonen ikke er annet enn typisk syd-amerikansk populisme.

Det som allikevel gjør meg mest frustrert er hvordan mange her rosemaler syd-amerikansk virkelighet. Faktisk er det slik at med små unntak for Costa Rica og Chile så står det like ille til og verre enn i Hellas som alle er så opptatt av her. Utviklingen går mot ett tungt og mørkt sted dessverre. At folk «høyt» oppe i norsk samfunnsliv faller for karismaen til syd-amerikanske populister er bare trist,men ikke helt uventet. Ecuador og de andre har kun en mulighet,de må totalt renovere både politikk og jus. Å la regjeringen velge riksadvokaten og høyesterett er som å overlate den nystekte kyllingen til bikkja. I ett gjennomkorrupt land funker lite. Støre og co må være mer ærlige,men det er vanskelig for politikere tydeligvis.Det passer vel ikke med imaget.

Hver tid har sine helter har jeg lest.Oftest sier vel det mer om tidsepoken heltene levde i enn at heltene var perfekte vil jeg tro. Men er det usunt å ha helter? Blindes vi av å dyrke ett feilbart menneske eller ønsker vi bare å hylle sider vi vil forbedre selv og som vi tror vi ser hos andre?

Heltene våre er jo stort sett mennesker. De feiler og skuffer. Idealene er noe annet, men om vi tilegner dem ukritisk til våre helter så kan vi våkne opp en morgen og oppdage at det bare var en fiin drøm. Med all lidelse og urettferdighet i verden trenger vi jo helter. Folk som Mor Teresa,Gandhi og Mandela har jo en slags helgenglorie over hodet. Det har merkelig nok også mer krigerske helter som Robin Hood og Che Guevara.Men alle synes jo krig og konflikt er forferdelig.

Det er grunnen til at jeg har blitt litt mindre optimistisk hvert  av de siste 12 årene som jeg nøye har fulgt begivenhetene i Sør Amerika og Karibien,en vakker del av verden jeg har vært så heldig å oppleve flere ganger. Den delen av verden formelig skriker etter helter. Alle som har vandret i Quitos gater vet hva jeg snakker om. Fattigdommen og den skamløse profitten som omgir den er intet pent skue.En håper på en ny tid,men den gamle vedvarer stadig.

Derfor ser jeg snodig nok at det finnes folk i Norge som nå ser på Venezuelas statssjef Hugo Chavez som en slags latinsk Einar Gerhardsen. Og Venezuela hadde virkelig trengt Gerhardsen nå. Men han er borte. Og Hugo Chavez er noe helt annet. Han er hverken en helt eller en skandinavisk sosialdemokrat. Der Gerhardsen samarbeidet diplomatisk med borgerskapet så setter Chavez dem heller bak lås og slå.

I dagens Sør Amerika ønsker folk seg både Che og Robin Hood tilbake. Noen snakker sågar om Ches oppstandelse og har dannet en menighet med det for øyet. Det er neppe første gang folk har håpet på en messias komme. Og de som tror sterkt nok på noe slikt har virkelig gode grunner. Det er bare det at politikerne der er nettopp det,politikere. I nesten hver syd amerikansk stat finnes en voldsom korrupsjon. På toppen finnes ingen skamfølelse,hverken i Ecuador eller Venezuela er de i nærheten av arbeiderpartiets æreskodeks fra 50-tallet.

Akkurat slik menn i kirkens klær misbrukte kirkens lære for å oppnå makt og for å kneble de som mente noe annet enn dem misbrukes sosialismen. Hugo Chavez er en av dem som snakker høyest om urettferdigheten i veien. Han er også blant de statsledere som putter flest journalister og opposisjonelle i fengsel. Denne mannen er ingen Einar Gerhardsen og blir det heller aldri. I Ecuadors nettaviser skriver folk at revolusjonen nå er for alle,og at ingen skal våge å innvende noe mot dens ferd,ikke en gang indianerne. Det vil si at de som ikke tilhører menigheten må passe seg.Det fantes folk som lenge trodde Stalin var en fremskrittets mann.Jeg håper de som tror på Chavez i Norge våkner litt tidligere enn Stalinistene gjorde.Noen helter er snarere despoter.Makten ble for fristende. De burde gitt seg i seierens stund slik Mexicos Pancho Villa gjorde.

En laang sesong er over. Det tar jo egentlig aldri slutt for de som er håpløst fotballinteresserte, men i dag tenker jeg på engelsk fotball.

Selvom jeg er fascinert og bergtatt av nettopp engelsk fotball så må jeg innrømme at ting har forandret seg mye de siste årene.En lager seg vel mange drømmebilder og utopier, men fotball har blitt storindustri og mote på en gang,og det synes jeg er ganske trist.

Det finnes også langt viktigere ting i verden. Men på ett vis blir jo det som skjer i fotball bare en gjenspeiling av verden forøvrig. Jeg er naiv som tror det skulle være annerledes i England. Jeg er nostalgisk. Det er sikkert minnene fra en trygg,aktiv barndom som gjør utslaget.En lengter tilbake til det positive en husker,hjemsteder,feriesteder og fotball fra gamle dager.

Men siden fotball ikke er viktig som miljøvern og utenrikspolitikk er det og tryggere å propagandere for at det bør bli som det var eller iallfall bedre og enklere. I England blir det nåværende kalt «Greed is good league»,og den tendensen ønsker jeg dit peppern gror. Jeg vet at fotball-lag alltid har trengt økonomisk støtte,også på 30 og 50-tallet,men det finnes nivåer før det blir totalt korrupt.

Det virkelig triste er det en taxisjåfør fra Liverpool påpekte denne uka, det symbolske i at en klubb som Chelsea dominerer i England.For min egen del er ikke Chelsea en klubb jeg har hatt noe vondt forhold til.Jeg husker dem som ett litt middelmådig men sympatisk fotball-lag,på nivå med nabo West Ham.De var ofte i nedrykkstrid.

Så kom oljebaronen Abramovich fra de dype russiske skoger og har nå foret dem med «sibirsk» cash i flere år. Han har sine forretningsforbindelser der i øst,noe han bør få lov til å ha sannsynligvis. Samtidig har det i hans fotspor dukket opp både kazakher,indere,arabere og mest skjebnesvangert amerikanere i eierskap.

Egentlig burde jeg jublet over at yankeene har kludret det til for mitt lags evige rivaler Liverpool og også Manchester United. Det beklagelige er vel ikke at disse utenlandske storkapitalistene er russere,amerikanere eller arabere. Det som svir er at de ser på klubbene som investeringsobjekt de kan selge videre eller bruke til gjeldslettelser.

Mine favoritters sportslige nemesis Liverpool uttrykker nemlig det viktigste når de med erfaring snakker om identitet og sjel. Amerikanernes greie med å flyttte sportslag fra by til by er kynisk og kjedelig. Jeg håper Liverpool får noen eiere som forstår dem. Om de ikke er de rikeste oljebaronene i verden er vel heller en fordel.Det som teller er at de bringer videre sin historie og tradisjon og ikke ender opp som en logo på en amerikansk ølboks.

Det er noe med fotballen som gjør den viktigere enn alt annet uviktig. Årets begivenhet for mange nærmer seg,VM, og jeg vet mange gleder seg til en varm fiin sommer med uteliv og masse fotball på TV.

Egentlig vet jeg ikke hva som er best med en slik sommer. Om det er bading,sol,fotball eller jenter som kommer og går. Siden jeg ikke sier nei til kalde drikker heller så er vel cluet muligens at det er noe godt i vente.Det betyr også at det skal bli vanskelig å kjede seg og så er det alltids Tour de France også.Alt ser så bra ut.

Kanskje høres det ut som en litt bortskjemt greie. Det trodde jeg iallfall inntil jeg ved siste VM besøkte Ecuador som den gangen deltok. Det ble en aha-opplevelse. Folk var ennå mer opptatt av det der,ja de var rent ut ekstatiske selvom Beckham senket drømmene deres. Jeg var sågar på ett grønnsaksmarked der en selger hadde innstallert en liten reise-tv på jobben sin. Såpass tror jeg ikke vi får se på Bragernes Torv,selv ikke når Danmark spiller.

Men mest av alt er vel VM i fotball personlig minner og nostalgi,og en lovnad om mer av det samme når den triste høsten vender tilbake. Muligens er det ikke alle forunt å fatte hvorfor det blir all denne viraken. Men selvom det nok finnes folk på Frogner eller i Skien som ikke fatter det, så er det ganske sikkert noen i Havana eller Djakarta som gjør det,og det gjør det universelt og unikt i mine øyne.

Det geniale er vel og at det står oss fritt å tolke og like de forskjellige landene og deres lag.Det ligger mye folklore og kulturell oppfattelse i denne turneringen,noe Jon Michelet og Dag Solstad har skildret så inngående i fotballbøkene de skrev sammen.For min egen del har jeg noen ganger støttet noen av de mest upopulære. Fra det VM jeg levde meg mest inn i, i Spania i 1982 kom jeg til å støtte Tyskland etter at mine helter fra England var slått ut.

Det lå ingen automatikk i det i barnesinnet,men to ting dro meg til Tyskland. De hadde en spiller jeg virkelig så opp til, den lille ,litt utyske ,dribleren Littbarski og like viktig at min tante på den tiden hadde presentert meg for sin meget sympatiske tyske kjæreste.Så lite skal til,og det er ett godt minne selvom jeg ikke har støttet Tyskland stort siden.

Siden den gang har jeg støttet andre land.Norge med Drillo og Flo så klart. Men noen av de andre fikk ikke spesiell stor omtale eller støtte i Norge, slik som Ecuador. Andre var vel og for lite fancy,iallfall for pressen,som Irland,eller uten å få ut sitt egentlige potensial som Spania. I år er jeg mest usikker på Argentina. De har noen utrolige spillere men har valgt en trener som fungerer mest som ikon.Enten så skremmer Maradonas status og humør vettet av spillerne,eller så betyr han så mye for dem at de tar hele verden med storm.En ting er iallfall sikkert,Maradona har gitt meg og verden utrolige VM-opplevelser på godt og vondt før,og det blir garantert hett rundt ørene når Argentina spiller.

Med vårens komme har det blitt mindre tid foran dataen.Det er så lett å ville løpe ut og nyte sol og gode varme vinder etter en desperat lang og mørk vinter. I tillegg har jeg omsider maktet å dykke ned i bøkenes vidunderlige verden.

Ja,det er en god følelse når lyst og energi kommer tilbake.Men jeg undrer meg mer over det med bøkene.Tror bokfraværet var slik grunnet tristhet over at jeg måtte bryte med en kjær venninne i høst. Når en kjenner noen i flere år og oppdager at en misliker det de har blitt er det ekstra tungt. Tror det er normalt,men jeg håper det aldri skjer meg igjen.Det tappet mye energi.

Akkurat nå synes jeg det fungerer bra å fokusere på andre ting i livet.Perfeksjonisme er uansett ikke min ting,mest fordi en bare blir skuffet av det,men også fordi jeg er håpløst distre.Det er ingen god tilværelse å bare fokusere på det en ikke får til.Men det er nok noe med våren som gjør det lettere uansett,noe fysisk grunnet sollyset sannsynligvis.

Det er også på den grønne tiden av året jeg kan bedrive det jeg liker best,trene,se fotballkamper på stadion og nyte sol,vegetasjon og etterhvert også vann. Det er også nok å irritere seg over resten av året.En kan sikkert bli irritert om våren også,spesielt allergikerne,men akkurat nå får iallfall ikke jeg dårlig samvittighet av å være fornøyd.

Noen ganger må en bare nyte fornøydheten tror jeg,og dyrke det som kjennes bra. I denne epoken med dommedagsprofetier overalt og med vulkanutbrudd og tiggere på gaten er det lett å bli satt ut og stupe inn i mørket igjen.Men selvom en hører om all verdens urett så må en også nyte livet litt om en kan.Jeg snakker ikke om å dusje i dyr champagne akkurat.Noen blir muligens lykkelige av det også selvom jeg tviler.

Nei,min opplevelse denne uken er at jeg hjalp en familie på Cuba litt.Det er bare en dråpe i havet,men akkurat den dråpen gjør det lettere for tre stykker i en bygd i Camagueyprovinsen.Det er jo ikke stort,men det føles bra.Som det også gjør når jeg har fått unnagjort en løpetur.Det kan ikke sammenlignes,men det også gir alltid  god samvittighet.Det er noen små ting som funker for meg og som kan gjøre dagen bedre,selvom en har nok av bekymringer ellers.Mulig jeg er uforskammet fornøyd i dag,men det er mer ett rolig velvære enn den gale jubelen som følger en seier til fotballaget.Håper det varer ved en stund.

Det er ennå andre verdenskrig som suser i hodet om dagen. Jeg burde vel snart skifte over til påskekrimmen nå, og det skal skje når det bærer til fjells i god norsk tradisjon til uka.Inntil videre dog er det krigen det gjelder,og jeg er vel kanskje litt ekstra interessert.

Hva er det som er så viktig med den?Den var jo ferdig for en evighet siden tenker noen.Men der synes jeg de tar litt feil.Hendelsene den gang preger jo verden ennå.Mye av logikken bak lever ennå dessverre.Det er ørlite skummelt men fascinerende synes nå jeg. Det er slik nettopp fordi noen mener å tro at ettersom tiden går kan en forandre på de sentrale linjene i den konflikten.  Det er som at noen forutsetter at vi i dag er bedre og mer klart tenkende mennesker.

Men denne revisjonismen bare tåkelegger ganske sentrale fakta. Jeg har en viss sans for motet både til de frivillige i den spanske borgerkrig og til de som hjalp finnene også ved den andre russiske invasjonen da finnene allierte seg med Tyskland.Det burde allikevel ikke bety at disse menn og kvinner som havnet på hver sin side i Finland skal hedres med krigskors og andre æresmedaljer.

Personlig har jeg aldri hatt helt sans for medaljer. De som var der visste jo uansett hva som skjedde. Allikevel er jeg utrolig takknemlig for Gutta på skauen. Det brukne geværs politikk var fatal, men heldigvis fantes det karer som hadde mot og utholdenhet til å konfrontere tyskerne. Jeg blir litt trist når jeg leser at de skal skrives ned nå enten etter sin død eller i sin siste alderdom,og det av folk som ikke engang var født.

Men tross alt er jeg og glad for at folk som han Kaptein Eilev som reddet kongen fikk oppreisning for uriktige påstander. Det jeg reagerer på er at denne Oswaldgruppen dukker opp og vil dekoreres samtidig. Etter det som har kommet frem var nok de også modige, og gjorde verdifulle bidrag i kampen mot nazi-Tyskland. Det er heller ikke det som skurrer. Det som blir feil er at endel av disse karene var totalt Sovjet-tro. De støttet Sovjets angrep på Finland i 1939.Det skal også ha vært med folk derfra på sovjetisk side i den skammelige invasjonen.

Så hva kan det bety nå? Jo,det fantes selvfølgelig utrolige og mer åpenbare forbrytelser da, som Holocaust. Men som jeg skrev om sist så var Sovjetunionen medskyldig i å sette i gang 2 verdenskrig. Tyskland og Sovjetunionen var hovedansvarlige for konfliktene som kom. Oswaldkarene så for seg en sovjetisk invasjon av Norge som noe positivt. En kan godt søke å forstå hvorfor relativt unge menneskers engasjement og mot i en turbulent tid førte dem så langt. Men folk som støttet Tyskland eller Sovjetunionen så åpenlyst kan umulig få slike utmerkelser. Det ville være å nedgradere alle oppofrelsene til de som kjempet på den den allierte side også her oppe.Det ville være så utrolig feil.

Ukas lektyre har vært «Hvit Død», om vinterkrigen i Finland.En skulle vel tro at historie kun er historie.Men om en leser vår moderne historie blir iallfall jeg forbløffet over hvor lite som har forandret seg.Det teknologiske er selvfølgelig fundamentalt forandret.Men menneskene og motivene deres er de samme som før.

Det er til å fryse på ryggen på  det som skjedde så nær oss,og det er forfriskende å lese hvordan andre så på oss i den kaotiske førkrigstiden.Det er ikke vanskelig å skjønne hvor nær vi var å oppleve de samme som Finland,å bli invadert av Sovjetkommunistene. I en tid hvor det er dramatikk at en pen politikerjente er lettkledd i ett ukeblad for tenåringsjenter virker det nesten som om vinterkrigen fant sted i bronsealderen.

Men det er heller ikke Hollywood som kommer til unnsetning om hærene igjen samles ved Nordens grenser.Det virker som uproblematiske tider det vi lever i,men det trodde de i mellomkrigstiden en god stund også.»Aldri mer 9 april» lærte vi på skolen.Men finnene de mobiliserte i motsetning til oss alt og stoppet på mirakuløst vis en enorm og nådeløs Sovjethær.

Noen ganger får en inntrykk av at Hitler ene og alene satte i gang 2 verdenskrig.Det er feil.Stalin og Sovjet inngikk den skammelige Ribbentrop-avtalen med Tyskland.De to senere blodfiendene delte Polen og avtalte Sovjets rett til de Baltiske stater og Finland.Norge ble kun ett tema da Hitler fryktet at enten britene eller Stalin ville erobre den viktige jernmalmen i Sverige,utskipt over Narvik.Det endte i operasjon Weserubung,kjent som 9 april her.

Finnene ydmyket den Røde Arme.De måtte gi fra seg altfor mye finsk land,men de stagget grådigheten til ett fascistland med uvirkelige offer.Slik sett kan de ha hindret at nordlendingene i dag hadde hatt russisk som morsmål.I denne situasjonen hvor Norden nærmest var ett gissel klemt mellom de to verste diktaturene i moderne historie er det igrunn ikke rart at endel av den norske ungdommen tok på feil uniform.Finland ble sviktet av de allierte.Det kunne vært Norge.

Faktisk er det nesten like ille å lese om de alliertes reaksjoner.Før Storbritannias store leder Churchill tok over hadde elegante fredsduer som Chamberlain og Lord Halifax forkludret ethvert forsøk på å assistere de tapre finnene.»Peace in our time» var mottoet,og de var like ettergivende overfor Stalin som overfor Hitler.En kan bare ane det finske folks lidelser.

Allikevel føler jeg at det verste er Sovjetunionens rolle.I ettertid ble de hedret for sine lidelser og sin kamp i den store Fedrelandskrigen mot Tyskland.Men faktum er at de stod for nøyaktig samme råttenskap som Tyskland.De invaderte fredelige,selvstendige land uten legitimitet og i samarbeid med nettopp Tyskland.En kan og undre seg over hvordan godt utdannede folk,også her hjemme hyllet denne fasciststaten.En blir litt uggen av å tenke at slikt kan skje igjen.