Jeg misunner virkelig de menneskene som alltid makter å fokusere på det hyggeligste i livet.Jeg kjenner ett par her i vårt velstående Norge.Av og til lurer jeg på om de bare tenker det for å overleve hverdagen.Det snakkes jo om den beinharde realiteten.Hva skal en gjøre for å møte noe så dystert.

En meget dyster ting jeg kjenner godt til er fattigdommen i den tredje verden.Jeg kan ikke legge den bort så lett.Men jeg har en viss forståelse for at rike mennesker i ett land som Ecuador stenger seg inne for den realiteten som omgir dem bare ett steinkast unna. Jeg kan fatte at fruen i huset jeg bodde prøvde å lulle barna sine inn i en rosa drøm. Det fikk meg til å undre hva pengene virkelig kan gjøre med ett samfunn. Nær ved bodde indianerbarn uten sko i falleferdige skur, og alkoholismen der var påtrengende.

Så,hva med oss nordmenn? Vi har jo en slags halvsann myte om at vi ikke har noe klassesamfunn. Vi hadde Kong Olav på trikken og hele Gerhardsengenerasjonen hadde jo en forbløffende slagkraftig aura.Sosialdemokratiet var svaret og veien. Og hva nå? Bare å lese en feilparket sjåførs reaksjon i dag får det til å grøsse på ryggen.Han kan visst parkere hvor han vil siden det ikke er noen sak å betale noen skarve bøter.Alt legitimeres med hans svært gode lønn.

Siden jeg forlengst har døpt kommunismen,misunnelighetens ideologi,fritt etter Winston Churchill har jeg lite tro på at det hjelper å begjære min nabos lønnskonto.Inflasjon er en sak for økonomene. Jeg bryr meg fiint lite om at Røkke har mange soverom på hytta si.Det spiller ingen rolle. Isåfall så lenge han ikke gjør noe nummer ut av det. Er det janteloven? Nei,se på Northug. Han legger   jo knapt skjul på at han er en fremragende skiløper.Men han drar allikevel ikke fram lønningene sine,og er klysete utenfor skistadion som visse fotballstjerner. Han tråkker ikke på noen unødig

Faren ligger i det at pengene har formet oss slik at vi ser ned på «de andre»,de som lite har eller er uteliggere. Det er lett å håne fylliken på hjørnet. Men hans problemer kan nettopp ha begynt med en høy lønnskonto,hvorpå det gikk overstyr. Han er ennå en personlighet. Slik de fattige i syd-Amerika er personligheter. Jeg husker ennå historien om ordføreren i Tyskland som tømte parafin på en uteligger og lo hjerteløst.Ordføreren fikk heldigvis fyken.Kanskje vi i all vår olje og velstand burde lære av slikt.Det har vært noen tøffe holdningskampanjer mot røyking her. De burde laget en mot klasseforakt også.

En ny uke i Herrens vingård.Det er ikke lett å tro annet enn at mr Herre har skulket jobben i det siste. Kraftige jordskjelv,grådige statsledere og krig.Det hadde vært fiint med både en mr Herre og en mr Kristus akkurat nå. Heldigvis har ingen av dem avblåst våren.Det virker som om mr Herre akkurat satte den i gang før skulkingen satte inn igjen.

De siste dagene har jeg blitt hensatt til de dagene jeg vendte tilbake fra ett kontinent der gull og honning ikke strømmer i gatene. Der nede er jeg dessverre skyldig i å ha solgt en myte,den om mitt fantastisk rettferdige og moralsk høyverdige land i nord.Joda, Gerhardsenepoken var en stor epoke i norsk historie.Muligens den beste.Allikevel tyder alt på at tiden også forvitrer den epokens fremskritt.Og kanskje spesielt den tidens såkalte moral.

Men en ting drar vi ennå med oss fra forna dar,vårt beryktede mindreverdighetskompleks. Fra ett annet usikkert,lite land Ecuador er det lett å bekrefte at slike mekanismer faktisk blir en del av nasjoners folklore. «Ingen skal fortelle oss hva vi gjør» sier President Correa og følger opp med at «vi er en uavhengig nasjon.Ingen skal ta vår verdighet». Der nede kom dette sist i forbindelse med at de ble satt opp på en liste over land der transaksjoner til land som Iran ble nevnt.

Og «vår» indignasjon.På det glade 90-tallet var det vågehvalen.Ingen bortskjemte Hollywoodfolk skulle fortelle oss om hva vi skulle jakte på.Nå dyrker vi våre egne Hollywoodfruer med silikon.Men hva skjedde egentlig med vågehvalen?Den er fullstendig glemt nå.I vårt tiår er det folk som Peter Muller og nå Romøren som indignerer «oss».En god miks av vinteridrett slash feminisme gir Akersgata store dager. Og menigheten «vår» roper hallelujah.

Det er allikevel trist å se «vårt» raseri over noen skarve prøvehopp.Det overskygger store jordskjelv og farlige konflikter i en stadig vanskeligere verden. Da kommer flashet.Det kommer fra den gangen orkanen  ødela halve Cuba og jeg måtte flykte ut av en bygning der hele sørsiden raste sammen over en stakkars kar ved navn Pedro Pablo.Hjemme på Gardermoen og de strøkne togsettene til flytoget ble jeg ufrivillig tilhører til en opphetet og nesten voldsom krangel om hvem som virkelig danset best i tulleprogrammet «Skal vi danse».Jeg var tilbake i bobla jeg kom fra.

I dag er altså verdigheten visstnok koplet til noen prøvehopp.For en av de som bryr seg nesten null og niks om hopp og for den del skøyter begynner det å bli henimot flaut igjen. Ifølge eksperter skulle reaksjonen på denne saken være «sunn og riktig». Hadde det heller ikke vært bedre å innrømmet at her er janteloven i sving igjen? Den fornuftige Anette Sagen brydde seg jo ikke. Men når en ung kuet norsk mann blir presset av sitt eget hoppforbunds angst for «dårlig» image kaster «vi» oss i hylekoret. Så nevnes og Tiger Woods og det avslører bare alt. Tigern har blitt den store skurken i det pietistiske og feministiske USA.Så skal «vi» som vanlig ta etter. En presse i blodtåka ledet av obskure sportsjournalister skal «ydmyke» dem.

Fra vårt eget skilsmissetoppende land( i lag med Cuba) burde vi muligens slutte å briske «oss» slik. At en gud viser seg bare å være ett menneske er alltid skuffende, spesielt for pressen. En lokal idrettspolitisk sak har blitt en storm i ett vannglass. Ja,de var frekke.Men for alle de som har trålet Costa del Sol og Huk er ikke nordmenn ofte frekke på sitt vis? Vi er ikke helgener og som en ecuatorianer sa «frekt er bra».Bare se Northug.Litt virak må vi tåle,og vi slipper jo dessuten Maradona.Han har jo allerede fortalt sportsjournalistene det de trenger å høre.Og det bør de.

Åhh,nei tenkes det.Her er det om islam og sånt om igjen.Det er det ikke.Iallfall ikke veldig direkte.Saken er den at religion kan være ett sekkebegrep som fanger opp rett mye.Iallfall om en drister seg til å utvide begrepet litt.For om en ønsker å drøfte det som gir menneskene identitet og tillit på jorda så ligger religion først i løypa.

Når mennesker legger nesten hele sin identitet og tilhørighet i det å følge ett fotball-lag kan nok mange føle at det er underlig.Men mye av den samme logikken føler vi nå med nordmenns forhold til vinteridrett,om det kan gjøre det hele mer forståelig.Men hva har det med utgangspunktet å gjøre? Jo,det er all denne identiteten og tilhørigheten som virker i folks private tro også.I tillegg er det jo selvfølgelig trygghet og håp.Den problematiske forskjellen er vel at ingen idrettstilhørighet kan løse spørsmål om evigheten og det hinsidige,ei heller ondskapens problem.

I vår egen steinur er det heller ikke bare ski,natur og fjell som gir oss åndelig identitet.Men vi følger også det særs positive men altfor vide begrepet kalt humanismen.Jeg finner det rimelig typisk at Humanismens hus i Oslo ligger tvers overfor en kirke.Det slår meg at humanismen har de samme barnesykdommene kirken slet med.I min egen barndom var en av de store skuffelsene at kirken var maktesløse.De var maktesløse overfor alt det ødeleggende i verden,den gangen symbolisert gjennom atombomben.

Det endte med at jeg fikk full pakke borgerlig konfirmasjon og hørte Theo Koritzinsky synge mot krig.Nå er jeg ganske overbevist om at humanismen markerer oss når vi møter folk utenfra,uansett hvor vi er.Vi er jo ikke bare fra verdens rikeste land men vi har jo og med oss denne nissen på lasset,humanismen.Er vi på villspor? Jeg tror det.

Mye av vår tro på humanismen er mellommenneskelig,den har gitt meg meningsfeller i land langt unna.Allikevel er den kanskje og en sperre. I det øyeblikk vi ser på den som mer verdig enn andre tankemåter virker den imot sin hensikt.Skal vi møte folk på sine hjemmebaner må vår tro være av privat art.Om det ikke er slik blir humanismen bare som en fotballtrøye.Den gir ikke svar på det hinsidige eller hvor ondskapen kommer ifra.Isåfall kan en felles idretts eller musikkidentitet faktisk fungere bedre som icebreaker.

Men det vanskeligste med all humanisme våre ledende menn og kvinner «predikerer» er at de er like maktesløse som kirken var.De har overhodet ikke gjort verden til ett bedre sted.Jeg kunne ramse opp i evigheter om hvorfor.Jeg nøyer meg med å skrive at det er like skuffende.Til tross for vår rikdom,våre store skrive,tenke og talegaver og vår såkalte sivilisasjon er vi ikke spesielt mye nærmere å løse de problemene kirken i sin tid tok på seg.Krig,fattigdom og ondskap finnes overalt på kloden.

Så hvordan skal en tilnærme seg dette vanskelige? På Cuba valgte mange å koble alt det vonde ut.En bra overlevelsesmekanisme,som sikkert brukes her også av andre grunner enn fattigdom.Noen vil si at dette bare blir bla-bla,at en skal mele sin egen kake osv.De må frykte det hinsidige noe gruelig.For de som nå rammes av naturkatastrofer betyr nok heller ikke utseende,formue og eiendom stort mot det å faktisk overleve.Kanskje vi må sjekke ut før vi vet disse tingene. I mellomtiden er det vårt eget valg om vi skal leve som om morgendagen ikke kommer, eller filosofere om den.En mellomting er vel det mest gunstige vil jeg tro.

Islamisttemaet fortsetter å hjemsøke  den norske virkeligheten.Folk hisser seg opp i alla lag,ogblander det til en herlig suppe med integrering,hverdagsrasisme,partiplitikk og internasjonale trusler.Sist ute er Aps Birkeland.Selvom hun uttaler seg mer fornuftig enn lederne i det partiet i disse sakene så er det lett å skjønne at hun virker mer opptatt av at partiet skal slippe mest mulig ansvar for tingenes tilstand.Og hun er nok overbevist om sitt.

Hun hevder Mulyedhin,den glade islamist fra Larvik har gitt Islamfrykten i oss ett ansikt.Det stemmer jo rett og slett ikke.Det var sannelig mer enn tilstrekkelig nok med Mullah Krekar,og tross alt er det Bin Laden og delvis Ahmadinejad som har gitt oss ansiktene.For om de ikke har skremt oss allerede er vi sannelig ikke lettskremte.Og det virket jo ikke slik under forrige karikaturstrid.

Birkeland fremhever fremfor alt at det har funnet sted tre fredelige demonstrasjoner mot Dagbladet.Det skulle vel bare mangle.Hva forventet Birkeland?At voldsmenn skulle gå amok som i fjorårets Israeldemonstrasjon?Det var en av de få voldelige demonstrasjonene i vårt land på årevis,og sannsynligvis den eneste siden de berømte Blitzopptøyene på 80-tallet.

Som sine partikamerater er Birkeland kjapt ute med å nevne kristne fundamentalister og hvordan kristne ikk tålte «Life of Brian» for 30 år siden.Men Birkeland,det var da ingen av dem som sendte fatwaer etter Monthy Python.Vel var det noen surmagete kardinaler og noen sekter som helst så at hele ytringsfriheten forsvant i tåkeheimen.Men det var marginalt med vold,om noen.

En ting Birkeland har rett i er att det er ett voldsomt internasjonalt bakteppe som bringer fram karakterer som Mulyedhin.Rushdie,Nygaard,Van Gogh,Westergaard,Lars Vilks og Selbekk her hjemme er også ett bakteppe vi ikke trenger Siv Jensen for å minnes.Alle ble de forfulgt for sin selvfølgelige rett til å ytre seg.Det er jo og symptomatisk at nettopp Selbekk var fra en kristen avis.Den gangen var det regjeringen som sviktet og slett ikke Selbekk.

Det har slått meg i disse debattene om ytringsfrihet at mange,og ikke bare muslimer,ikke har forstått hva det liberale demokratiet dreier seg om.Navn som Churchill og Roosevelt kommer i hug.Demokratiet ble forsvart med offer.Mangelen på forståelse blir spesielt synlig når det blir debattert med at det finnes ett kommunistisk demokrati og ett islamistisk demokrati.Noe slikt fnnes ikke noe sted.Det er en utopi.En vet jo litt om hvor lang tid det tok før europeerne kom ut av sin slavetidsmentalitet.Jeg tror Birkeland kan være enig i at det kan ta svært lang tid før folk i midt-østen også skifter mentalitet.

Etter å ha fulgt med debatten i kjølvannet av Dagbladets illustrasjon og konstatert at sinte muslimer marsjerte i Oslo er jeg overbevist om en ting.Dette handler lite om Norge og mye om storpolitikk.

Debatten går om religion,diskriminering på arbeidsplassen og hverdagsrasisme.Og ytringsfriheten er selvfølgelig sentral,som den var det den gangen Magasinet ble skammelig vingeklippet etter å ha trykket sine faksimiler.

Jeg leser med undring Gunnar Stavrums blogg om dette,og tenker at jeg har beveget meg langt siden jeg var 17 på ungdomsleir for fred i Tyskland.Der møtte jeg Mustapha fra Algerie.Vi delte fotballinteressen og ble brevvenner.Det skulle ikke vare.Han ble islamist under den første gulfkrigen.

Jeg leser Stavrums konklusjon om at ytringsfriheten ikke er hellig.Stavrum har rett.Nazistiske ytringer er jo ikke tillat i Norge og takk og pris for det.Men hvorfor er det da tillat med islamistiske ytringer som de fra Krekar og Mohammed fra Larvik?Hvorfor kan kommunister uttale seg fritt i dette landet når alle vet at den ideologien er den mest brutale og menneskefiendlige som har hjemsøkt Europa?

Stavrum snakker om vanlig folkeskikk.Stavrum har rett igjen.Det kommer mye uvettig om religion og hudfarge på nettstedene.Hud betyr ingenting,bare demokratisk sinnelag.Men Stavrum glemmer noe vesentlig,tillit.En kan ikke påtvinge folk tillit.Ønsker Stavrum seg en norsk Tito?Isåfall er det Støre og dialogen?

Jeg fatter Stavrums håp til ett fargerikt,fredelig felleskap.Men det blir vel søkt når han drar frem chilenere og deres mer sekulariserte holdninger..Selvfølgelig er ikke muslimer en ensartet gruppe.Det er ikke syd-amerikanere heller.Det finnes fler dypt religiøse mennesker der enn her,også i Chile.

Både Skartveit i VG og Stavrum snakker om frykt for sinte,unge menn.Men er det så annerledes nå enn for 20 år siden?Jeg sa farvel til min venn Mustapha da han ble en sint ung mann.Dette hang sammen med storpolitikk.Det handlet og handler om forholdet til USA og en politisk orientering.

Jeg tenker at jeg kjenner meg igjen i Stavrum.Nordmannen i meg vil ha Kardemommeby,ro og husfred.Men det er nok en utopi.Det pågår en hard krig i Afghanistan som Norge tar del i.Som hovedpersonen i en brasiliansk film om narkotikakrigen sa «De rike med sosial samvittighet fatter ikke at krig er krig.De går i protesttog mot vold,og kjøper narkotiske stoffer av de som skaper volden».Dessverre har han rett.En kan ikke bakke halvveis inn i en krig.Krigen vinnes på slagmarken,ikke i de dyre fine leilighetene.

Denne uka har stått i de politiske demonstrasjonenes tegn.To vidt forskjellige land med to vidt forskjellige forhold til demokratiet og historien skal nå fordøye begivenhetene.Begge har de vært provinser under andre større land selvom det er en stund siden.Ecuador var under den spanske krone,Norge under den danske.Tilsynelatende ville en tenke at forskjellen i demokratisk sinnelag ville være slående til Norges fordel.Men det kan drøftes om det faktisk er slik.For ukas gigantdemonstrasjon i storbyen Guayaquil samlet 300 000,inspirert av den karismatiske ordføreren Jaime Nebot.Innbyggerne i Guayaquil føler at deres rettigheter er tråkket på.De ser og at den bolivarianske revolusjonen fører til stagnasjon i nabolandet Venezuela,president Correas nære allierte.I Norge har muslimer marsjert i Oslo i helga.De var ikke like mange,og kan de kalles en folkegruppe?Var det pakistanere,bosniere eller senegalesere?Det er en ting som forener de to demonstrasjonene i to ulike land.De er begge politiske.En kan hevde til en blir blå at alle kjemper for ikke å bli tråkket på.Samtidig er de overhodet ikke ett passivt mindretall.Vi snakker ikke om 100 kristne ghanesere som nesten  ingen legger merke til.Det er fryktelig lett å gå i FRP-fella etter slike markeringer.Alle ytringer gir ikke ett fordelaktig inntrykk.Å skylde på religion blir ikke alltid riktig.Allikevel tror jeg lite av begivenhetene i Oslo i helga har så mye med religion å gjøre.Like lite som at FRP bedriver kristen forkynnelse.Den profilerte rektoren Trond Ali Linstad indikerte nettopp hvor skoen trykker.Hans politiske modell står for harmoni kontra spott og håning.Det minner veldig om det gamle kristne prestekapets holdning.Ordet harmoni gir meg en ekkel gåsehud.Det ordet er brukt av mange diktatorer.Det snakkes om muslimhets og islamofobi.Selvfølgelig finnes det men det er ikke kun ett norsk fenomen.Det finnes  fobier og fordommer mot andre,også i Tyrkia og Pakistan..Når det gjelder nordmenn er jeg temmelig sikker på at ett flertalls mistillit dreier seg mer om politikk enn religion.Fjorårets famøse demonstrasjon mot Israel var jo nettopp en politisk markering.Folk flest blåser i om Ali og Fatima tar en bønn i gudshuset sitt.Eller at buddhisten går i templet på Majorstua.Det er ingenting skremmende med personlig tro.Det skremmende er de politiske talene.I islamske land bruker politikere islam for det det er verdt,og likeså endel prester i politikken.At noen føler mistillit overfor dette,som mange gjorde mot kommunismen i sin tid kan man mislike.Men ingen kan pålegge andre å ha tillit til noe de ikke ønsker.Det var nettopp det regjeringen prøvde på under karikaturstriden,og det var også derfor kritikken kom fra langt ute på kulturradikalt hold,ikke kun fra FRP.Støre og Stoltenberg hadde virkelig lite å være stolt over.De viste politikkens verste side.De lot økonomiske og valgstrategiske grunner prioritere foran en århundrerlang tilkjempet rettighet,ytringsfriheten.Det viser bare hvor kjapt generasjoners holdninger kan forvitre.Så all honnør til Dagbladet som står oppreist i dette.Det er inspirerende.Der er ikke konstruktivt å håne,men det er en del av samfunnet.Noen håner andres klær og utseende.Andre håner intelligens,eller lønnsnivå.The bottom line er at vi må takle det.Linstad og jeg må også takle det.Det er en del av det å være menneske.Kanskje er det sant at alle vil være gringo og hvit,fordi vi sees på som vellykkede.Bare ens hjerte kan avgjøre om det stemmer.Jeg mener at det ikke er slik.Det er ikke lykken.Men selv muslimen i toget i dag må innrømme at det er godt å ha muligheten til å si ifra om det meste.Den muligheten han har som cubaneren i Holguin ikke har hatt i hele sitt liv.

Jeg må innrømme at jeg dessverre aldri har besøkt Merseyside.Ikke har jeg trålet Liverpools gater,og jeg har beklageligvis ikke besøkt hverken Goodison Park eller Anfield Road.Allikevel har jeg tonnevis med minner om fotballkampene derfra.Det er ennå noen av de verste 90 minuttene i året.Det verker altså litt i dag også men det er aldri det verste som kan skje i livet.Det blir som å delta i noe både sakralt og verdslig på en gang.Men noen menighet kjennes det ikke som i mitt tilfelle.Allikevel må jeg innrømme at det er ting jeg kan fatte ser rart ut for den minoritet i verden som hverken er fotball-eller sportsorientert.Engelsk fotballs tak over sinnene i Norge er rimelig snodig.Det sentrerer seg om ytterst få klubber stort sett.Ett av dem er Liverpool.Siden jeg er Evertonfan kan det synes som i glasshuset det her.Men samtaler med Manchester City og Tottenhamfans forteller meg at jeg er inne på noe.Det virker mest som ett norsk fenomen dette med Liverpool og Leeds,som har fler fans her enn Rosenborg.I motsetning til Leeds er jo Liverpool ennå i eliten.Men jeg undrer meg tross alt over at de har så vanskelig for å takle motgang.Saken er jo den at de ikke har vunnet ligaen siden Berlinmuren falt omtrent.Norske Liverpoolfans vil sikkert nevne Champions Leaguefinalene.Men det var ett rent under at de kom så langt og ett ennå større under at de vant den ene på straffekonkurranse.Serien sier mest.Jeg anerkjenner at de har hatt ett decent fotball-lag.Men hvert år er det ett evinnelig mas om at de skal vinne ligaen,men det skjer ikke.Taper de mot Everton i dag blir det knapt Champions League.Den nye rike klubben Manchester City er med for fullt og de har taket på Liverpool nå.Som både Evertonfans og Cityfans kan fortelle,det er noe med det å følge ett lag med historie,men som ikke har vært dominante.Ikke for at en ikke ønsker å vinne,men fordi en innser at ikke alt i livet er sikkert.Norske Liverpoolfans minner mye om engelskmennene ettter imperiets fall.Det som foregikk etter Dalglish,og Churchills avgang er nok vanskelig å takle.Men for fotballfans burde det være mulig å akseptere.Å akseptere det gjør det og artigere å vinne.Når en ikke tar seire og titler som en selvfølge kjennes det og bedre når det skjer.En slipper en konstant skuffelse.Slik som denne sesongen har blitt på ny for Liverpoolfansen.

Hvorfor blogge?Det er ett spørsmål en stiller seg selv tusener av ganger.Er det mental terapi?Eller «white mans burden»,vår tids ønske om kjendiseri,de berømte 15 minutter?Eller for å vise ett engasjement?En ønsker gjerne å tro at en bidrar på den ultimate ytringsfrihetsscene,internett.Og hvorfor er nå det viktig?Noen av kontrastene kommer nok når en hører mørke holdninger fra totalitære land.Holdninger som ikke minst er målbært av den snakkesalige diktatoren i Venezuela,Hugo Chavez.Både aviser,tv-kanaler og sågar Play-station har fått sitt pass påskrevet.I januar ble tv-kanalen RCTV stengt.En av ministerne i regjeringen presterte å si at «endelig stengte de dette griseriet».To studenter ble drept da de protesterte mot stengningen i byen Merida.Chavez selv skylder på opposisjonen og mener de vil ha borgerkrig for å invitere «imperiet»inn bakveien.Med en ganske hånlig og nedgraderende karakteristikk av Obama er det ingen tvil,USA får skylda igjen.Allikevel er det den frie pressen som får juling av Chavez,ikke imperiet.Og hans blodrøde bolivarianervenner ligger ikke stort etter.Ortega i Nicaragua og Correa i Ecuador har vært mest hissig på grøten,og nå følger lille Morales i Bolivia opp.Alle utarbeider de lover der de kan sensurere pressen og stoppe alle som mener noe annet enn dem selv.Det skremmende er at argumentene de bruker ligner forbløffende mye på motforestillingene i vår egen lille steinur under karikaturstriden.Medias ansvar dras maksimalt frem.De skal reguleres og helst stenges så de ikke «støter» folks verdigrunnlag.De skal heller ikke «opphausse» stemningen og lage «oppstand».Alt dette er jo rimelig likt Irans holdning til lokale protester også.Og det er derfor pressen og det frie ord er så viktig.Den er ikke til for å snoke i kjendisers intime liv.Det betyr null og niks.Men den skal informere folk om tegn på maktmisbruk,spesielt den statlige sådan.En skulle jo like å tro at verdenskrigen lærte menneskene hvor nedbrytende ensretting er,men maktbegjæret og korrupsjonen er nok ennå større enn den sunne fornuft.Bak lurer tydeligvis frykt for kaos og uorden,og tap av privilegier.For at tyranniet skal lykkes kreves kun at gode menn ser en annen vei.

Er det noe jeg virkelig elsker ved den kommende våren er det lyset.Det var det gode lyset som gjorde at jeg kløp meg i armen i rent velbehag julaften 1999 i Quito.Tilværelsen er ingenting her uten solen,og det er også en grunn til at bare forskere bor på Antarktis.Om isen smelter der nede fortsetter vel Dronning Mauds Land å være norsk?Ikke at vi ikke har nok kulde i vårt egen velstående steinur,men Dronning Mauds Land er jo enda kaldere.Og allikevel,med så mye nød og fattigdom i verden kunne jo ett nytt kontinent løst mye.Ingen flott løsning,men siden også folk i New York og Amsterdam må belage seg på flytting om verdenshavene øker.De får litt av en utfordring.Det har de på Haiti også.Jeg er slått over hvor like Cuba og Haiti er,og allikevel så forskjellige.Da vi satt og ventet på orkanen som raserte Batabano ifjor så folk i Havana til meg at dødstallene der alltid blir skjult eller løyet om.Allikevel gjorde ikke det saken bedre for haitierne som alltid får det verste.Når en dame i dag i vg klager over at palestinerne ikke fikk samme type hjelp er hun helt på viddene.Først,Haiti startet ingen konflikt ved å bombe Miami eller Santo Domingo med raketter,og to Haiti er ingen betent politisk verkebyll,selvom om herr Hugo Chavez gjerne vil overbevise sine disipler om at han snart blir invadert derfra.Kort sagt,Haiti tar den hjelpen de får og de inviterte USA.Det var ett klokt valg.Bare USA har kraft og tyngde nok til å kunne sette realisme bak håpet om å gjenoppbygge Haiti.Ingen selvmordsbombere har sivet ut fra Haiti,kun båtflyktninger.Sånn sett ser jeg Cuba i det samme lyset.Jeg skrev til en venninne i Camaguey at jeg skulle ønske ett av nødhjelpsflyene til Haiti hadde tatt feil og sluppet noen kasser over landsbyen hennes.Nå er ikke situasjonen der så desperat som i 98 da de trengte FN-hjelp.Men før jordskjelvet var det ikke mye som skilte haitiere og cubanere i levestandard.Det er de samme type hus de bor i,og det er også etnisk sett ikke veldig ulikt,kanskje slik det hadde vært om en dominikanske og Haiti hadde vært ett helt land  og ikke to på samme øy.Å se engasjementet nå for Haiti gjør godt.Bare synd det må store tragedier til.Det er vel for mange skakkjørte land rundt omkring,en rekker ikke å bygge opp igjen det ene landet før det skjer noe nytt ett annet sted i verden.Men som Turid Birkeland skrev så riktig.Akkurat nå hadde det vært kjekt å være pop eller filmstjerne.De har jo ett godt utgangspunkt for å få oppmerksomheten dit det trengs nå.Og som Børge Brende påpekte,vi får håpe Haiti huskes også etter CNN pakker sammen og drar tilbake til Atlanta.Det er nettopp dette med å glemme.Det er for lett om en ikke blir påminnet.Fadderordningen synes jeg er den beste måten å hjelpe små barn som har rørt hjertene så i sendingene fra Haiti.Men det går an å gjøre det på egenhånd også,om en er skeptisk til organisasjonene.Men det fordrer å være kritisk.På Cuba har jeg opplevd mange rever.Det er greit å være tilbakeholden om en vil hjelpe noen.Dessuten burde en absolutt ta seg tid til ett besøk.En skal ikke gjøre noen til storfolk i landsbyen.Bare hjelpe dem på vei om en kan.Og en må ruste seg til x antall røverhistorier og en dyp misunnelse.Det er menneskenaturen.Ikke lett å være streng heller om det er små hjerteknusere inne i bildet,men det er faktisk noen ganger en må velge selv.Det er det ett av mange privilegier en har når en kommer fra det stenrike landet i nord.Men det nytter tross alt.Jeg fikk sist melding om at de hadde fikset dusjen i jula,og at de slipper å dusje med bøtte.Så må jeg vel over for å sjekke.Alltid spennende.

Godt å se at solen begynner å vende tilbake i steinura her.Kulde,snø og is er hindringer nok.Men er det noe jeg virkelig elsker ved den kommende våren er det lyset.Det var det gode lyset som gjorde at jeg kløp meg i armen julaften 1999 i Quito også.Det er ingenting uten solen,og det er også en grunn til at bare forskere bor på Antarktis,selvom om det ligger ett uutforsket kontinent under der.Og det er akkurat det.Om isen smelter der nede fortsetter vel Dronning Mauds Land å være norsk?Ikke at vi ikke har nok velstand i vår egen lille ur,men Dronning Mauds Land er jo faktisk enda kaldere.Og allikevel,med så mye nød og fattigdom i verden kunne jo ett nytt kontinent løse mye.Ikke at det er en flott løsning akkurat.Folk i New York og Rotterdam må kanskje også belage seg på flytting om verdenshavene øker.Hollanderne har jo holdt havet ute før,men stiger havet 7 meter har de en utfordring.Det har de jo på Haiti uansett.Jeg er slått av at Haiti og Cuba er så likt,men allikevel så utrolig forskjellen.Da orkanen ifjor raste nede ved Batabano og stormen herjet Havana ble jeg fortalt at dødstallene alltid blir skjult.Det er vel allikevel slik at orkanens herjinger har tatt mindre liv på Cuba.Det ble jo behørig markert på cubansk tv.Ikke at det gjorde det noe bedre for haitierne som alltid får det verste.Når en dame i dag klager over at palestinerne